Sirenia

"MORGEN I JENIN" av Susan Abulhawa

2011-09-26T09:49:00.002+01:00

God mandagsformiddag! Hør bare hva Henning Mankell sier om boka til Susan Abulhawa:

„Aldri har jeg lest en så fascinerende roman om Palestina og Israel. Den gir innsikt og rammer meg følelsesmessig på en måte som bare riktig store romaner kan“, sier Henning Mankell og jeg kan bare nikke enig og tilføye noen egne ord. Feks spørre om blod er tykkere enn vann?

Her finnes mer om den:
http://sirenia.bloghog.no/2011/09/26/%e2%80%9emorgen-i-jenin%e2%80%9c-av-susan-abulhawa/#comments

Nye blanke Ark og Ord og Måter

2011-09-25T10:00:00.000+01:00

Formiddagen ved havet en søndag formiddag i september er både blank og stille, varm og vennlig. Slike dager det er godt å kunne dele med andre, skape ord som skinner både blanke og rene, som berører andre på et vis.

Det er ikke alle forunt å kunne starte med blanke ark, serien Blanke Ark som handler om „dropouts“ i skolen handler om at det er mulig. Hvor mulig det er på blogg, uten å skifte nick, vet jeg ikke. For noen gjelder „evig eies dårlig rykte“.

Nettet kan være både flyktig, forvirrende og frustrerende for oss til tider, særlig i den spede begynnelse av en bloggkarriere, det tar tid å bli en kyndig og dyktig blogger. Og ikke minst passe seg for fellene som finnes der ute, lære om stråmannsretorikk og annen herskeretorikk.

Men det som ikke tar livet av oss, gjør oss sterkere, heter det og sant er det også. Også for bloggere, læringskurven kan være både bratt og brå, men lærerik. Og engang blogger alltid blogger, ser det ut for for mange av oss gamle bloggseilere.

For jammen er vi blitt seilere mange av oss, i både medvind og motvind, i brå kast og smule farvann. Vi seiler både hit og dit hvor vinden fører oss, eller skal vi si våre venner? For nettvenner betyr mye, men hva gjør vi når vi blogger så spredt, når vi ikke er i samme havnen?

Som et forsøk, vil jeg heretter legge ut innleggene her og linke hit, det blir for tungvint å legge ut de samme innleggene på tre-fire forum. Så får jeg vurdere underveis om dette kan fungere. Om folk gidder å komme på besøk og avlegge en liten hilsen enten her eller der. Snakkes. Håper jeg. God søndag!

HEKTA på (håp om) KJÆRLIGHET

2011-07-16T09:08:00.003+01:00

Den nysådde plenen på stranda farges sakte lysegrønn etterhvert som gresset spirer, like grønn som håpet om en god framtid, like grønn som jeg engang var før jeg ble hekta. Om ikke akkurat siste, så iallfall det første. For den som engang har levd i hekt, blir aldri den samme igjen.

Og du har sikkert, som mange andre, lurt på hvordan og hvorfor ressurssterke personer kan leve med ”gale” samboere, ektefeller og kjærester. Hvis du leser boka til Sissel Gran og Nora Skaug ”HEKTA PÅ ET HÅP OM KJÆRLIGHET” kan du finne mange innsiktsfulle svar om hvorfor vi kan bli hekta i forhold.

Et hekt kan defineres slik: En nervøs, romantiserende, tvangsmessig opptatthet av en annen, med sterke innslag av panikk og avhengighet. Det betyr i praksis etterhvert å leve i et himmel og helveteforhold uten å klare og løsrive seg, men først etter at avhengigheten er skapt og selvtilliten og det psykiske forsvaret er brutt ned.

Forholdet er preget av usikkerhet og utrygghet, på og av adferd og følelser hos partner slik at en overtilpasser seg for å få belønning i form av feks sex og god nærhet. Stresset situasjonen framkaller, de fysiske og psykiske ubehagene, er prisen en betaler for fred, ro og øyeblikk av harmoni og forutsigbarhet. Men alltid ligger frykten på lur for spontan tilbaketrekning og raseriutfall.

Faktorer som kan forklare hekt: adferdteoretisk prinsipp periodisk forsterking, PUA teknikker og strategier (sjekketeori), kroppen og viljens biokjemiske vilje til avhengighet, tilknytningsteori mm. Mye av hektet kan forklares i biologien, av dopaminer, bonding- hormoner og amylgada feks.

Den periodiske forsterkingen er interessant for den skaper utholdenhet. Jeg gir aldri opp, jeg skal greie det, enten det er å knekke koden eller endre på noe. Dyreforsøk viser at rotter som får periodisk belønning (mat etter å trykke på knapp) er mye mer utholdende enn de som får belønning hver gang.

PUA teknikker og strategier er også interessante, siden mye av moderne sjekking foregår etter deres prinsipper. Hvor sjekking er synonymt med kynisk manipulering med psykologi og biologi for å ha en utstrakt bruk og kast adferd. Vet man om og kjenner til det, er det lettere å si nei til det.

Sissel Gran og Nora Skaug har skrevet ei viktig bok, ei lettlest bok, ei spennede bok, til tider ganske morsom bok, så den vil jeg anbefale på det sterkeste. For dem som har levd i hekt, som grubler på hvorfor, for de som lever nært noen som har levd i det, og igrunnen for de aller fleste som interesserer seg for kjærlighet og samliv. Og hvem gjør ikke det? Vi tror på grønne spirer av håp om kjærlighet ;-)

Etterord: Personer som skaper hekt må ikke være verken psykopater, narsissister eller manipulerende. De kan bare være vage, utydelige personer som ubevisst er usikre på seg selv og hva de vil med andre og seg selv.

Jeg har et spørsmål til forfatterne, for hva hvis vi må leve med personer som har hekttendenser, som skrur seg på og av støtt og som etterlater oss i hektmodus? Som kjenner lite hvilken innvirkning de kan ha på andre, og som kommuniserer vagt eller dårlig?

Sak, Person, Nett - SKUP

2011-04-05T16:42:00.003+01:00

Tønsberg blad fikk SKUP-diplom her om dagen for sin dekning i Ungbo-Jarlsøsakene, gratulerer, fantastisk! Det går an å skrive om saker i grenselandet lovbrudd og etikk og samtidig få honnør for det, det kan en blogger like som liker å avkle makt og nettverksmisbruk.

Mens jeg samtidig spør, hva er forskjellen mellom sak og personangrep igjen? Og hvorfor dette behovet for å gå på person og ikke sak? Og atter hvorfor behovet for å henge ut og la klappingen, latteren og jattingen, være limet som holder grupper sammen? Eller passer det bedre å si flokker i denne sammenhengen?

Handlinger går godt an å kritisere, hva faktisk folk gjør eller ikke gjør. Er handlingene et gode for fellesskapet eller ikke? Er det etisk en god handling å kjøpe rimelige leiligheter beregnet for unge før annonsering og siden selge dem og få gevinst feks?

Begynner man å spekulere i motivene og behovene derimot, bak handlingene, om det er profitt, oppmerksomhet, makt, status osv, da henleder man fokus over på person og ikke sak.

Holdninger er kanskje verre å kritisere, fordi de er ikke like synlige som handlinger. Men fordommer er rimelig lette å se og kritisere, særlig fordommer mot rase, kultur, politiske parti, kunnskap, gruppe osv, de er tydelige nok. Og noen partier flagger vel flere fordommer enn andre?

Men tar man en persons politiske farge og parti til inntekt for dårlige holdninger, og tillegger hele gruppen personlige holdninger på bakgrunn av det, da blir sakligheten borte og fordommene styrer.

Verdier ligger i bunn for både handlinger og holdninger, men hva er gode og hva er dårlige verdier uten å relatere det til person? Og hva skiller etikk, moral og verdier fra identitet, personlighet og karaktertrekk?

Noen er mer moralske enn andre, tilsynelatende, de peker og preker støtt og stadig, hvem kan forresten ikke kjenne seg igjen i det? Mens noen er ute i personlige ærend, kan andre være ute etter drøfting og løfting som til syvende og sist kan endre noe til det bedre, for mange. Men hvem skal dømme og skille dem?

Det går sikkert ikke an å tegne et slikt svart/hvittbilde av mennesker, vi er både og alle sammen. Vi er likere enn vi ulike. Så hvorfor stimulere uthenging som lim i grupper da? Fordi behovet for personangrep er større enn behovet for saklig debatt? Sirenja spør en tidlig morgenstund, fra en mild og litt grålig havkant mens krokusen spirer og tjelden tjatrer.

http://tb.no/nyheter/skup-diplom-pa-hjemmebane-1.6146793
http://tb.no/meninger/tonsbergs-blad-i-eliteserien-1.6149017
http://elsemette.vgb.no/2011/03/16/mobbing-av-olsen-eller/comment-page-2/#comment-1994
http://httpwwwgooglecomaccountsveser-sirenia.blogspot.com/2011/02/bitt-for-bit-sak-og-person.html

Felles Blogg - En Illusjon

2011-04-05T15:53:00.003+01:00

VGB er i tenkeboksen, oppfatter jeg, samtidig som de gir klare signaler på at de ønsker seg sak og tekstfokus. Det gjør de bla ved å kreve en mobbefri portal, hvilket de gjør med rette. Mobbing, sjikane, utfrysing og negative blikk, har lite med sak og tekst å gjøre.

Da jeg en lang periode var utenfor VGB, gjorde jeg mange erfaringer på andre forum, gode og dårlige. Sjelden er det enten eller, bare både og. Det får meg til å spørre igjen, har felles bloggforum livets rett? For alle, ikke bare en utvalgt flokk?
Det er ikke bare VGB som er i tenkeboksen andre har vært der før og lagt ned, som FB i linken under, og atter andre gir signal om at de finner miljøet på bloggen sin lite produktiv og konstruktiv(link). Så hvorfor skjer dette? Hva er det som gjør at fellesportaler er så vanskelige å drifte?

I følge gruppeteori, har alle grupper sin honeymoon fase, at er nytt, at er fantastisk, alt er rosenrødt, vi skal holde sammen i gode og onde dager inntil døden skiller oss ad. Haha, skilsmissestatistikken lyver ikke, ei heller nettet. Vennskap kan oppstå men mest handler det om nettverksbygging og allianser.

Forum på nett er både flyktige og utro, fordi når honeymoon fasen er over, ja da kommer hverdagen, og med hverdagen kommer de ulike behovene og motivene fram, og med dem maktkampene og konfliktene om lesere og oppmerksomhet. Det ender opp med oss/dem krefter og retorikk som oftest.

Så jeg spør igjen, den åpne, rause, varme og inkluderende bloggen, såvel for sak og tekst som for person, er den bare en ønskedrøm og nok en illusjon eller kan den være innen rekkevidde? Sirenia spør og spør, i dag fra en grå men mild havkant. Tilslutt min ønskedrøm:

Jeg ønsker meg en blogg:
- Som ledes av trygge, rause og varme mennesker
- Som ønsker seg mangfold, nyanser og saklighet i tekster og kommentering
- Som har åpne vide dører for alle og stor høyde under taket
- Som har god design, viser innlegg og kommentarer tydelig
- Som stimulerer til god skriving og aktivitet
- Som bruker ros og konstruktiv kritikk
- Som stimulerer til ansvar for bloggen som vår felles boltreskriveplass
- Som viser respekt for andres både skriving og væremåte
- Som kan gi hint når sakligheten blir borte og personkarakteriseringer flommer
- Som kan bruke bloggnekt en periode som virkemiddel om det er nødvendig

http://www.forfatterbloggen.no/roller/emp/entry/den_gode_bloggen_en_illusjon
http://elsemette.forfatterloggen.no/2011/03/30/forbud-mot-bloggere-og-blogger/#comment-432

Blanke Ark eller Angrep med blanke Våpen

2011-03-29T09:58:00.004+01:00

Beklager så mye sjalle og bloghog men nå synes jeg det er på tide å snakke rett fra levra de som har noe de ville ha sagt. For uansett forum jeg har vært på etter VGB første gangen, har jeg blitt møtt med rykter og løgner. Blanke ark, er visst ikke verdt en dritt for noen. Eller kanskje er det nettopp det det er for noen, verdi i å samle på dritt?

Da jeg fulgte sjalle over til bloghog, var jeg naiv nok til å tru på blanke ark. Men første lille pekefinger eller peker kom her fra Argus37 forleden: ”Isteden for “angrep med blanke våpen”, hvorpå jeg spør hva nå han mener med det uten å få svar.

Da jeg dum nok også la inn en helt saklig kommentar på et innlegg hos han i går, fikk jeg ikke noe svar. Derfor la jeg inn en kommentar til og spurte: ”Jeg vet ikke om du bevisst holder kommentaren min tilbake Argus, eller om du ikke har sett den. Det er du, også, som snakker om blanke ark, og da får du vel vise at du mener det. Om det er så at jeg er uvelkommen til å kommentere på bloggen din, tar jeg det til underretning, ferdig med det.”

Nå sent på kvelden kommer denne meldinga på mail fra Argus37: ”Det er du dessverre. Man oppfører seg ikke slik du gjorde på Forfatterbloggen uten konsekvenser og selv om mange synes å ha glemt, så har jeg en del kopier og husker ellers ganske godt. Men da er vi enige om at det er greit!”

Vel, så er jeg ikke ferdig med det allikevel. For det er ikke første gangen jeg får servert slik av Argus, en gang på mail hevdet han at jeg hadde kommet med trusler og sagt jeg ville/skulle lage helvete på VGB. Det ble aldri dokumentert, tross at jeg ba om det, og jeg vet at jeg aldri har kommet med en slik trussel.

Det samme over, for det første Argus, er det du som har skrevet mailen over? Hva slags oppførsel på FB er det du snakker om? Og hvorfor trekker du inn FB? Hvilken dokumentasjon, hvilke kopier og hva slags husk er det du sier at du har? Tror du at jeg er laga av stein? At jeg ikke tar meg nær av det du gjør og hevder?

Her om dagen kikket jeg i en blogg etter et innlegg og fant dette, noe jeg ikke hadde sett før, avsender kan godt være anonym: ”Her om dagen så jeg et troll som kom drassende med pjatt om VGB (og Sonitus, av alle ting) Anonyme horder er man velkjent med etter år med blogging. Her på bloggen er det derimot tydelig at det bak de få anonyme skjuler seg bloggere man kjenner til fra før.

I hvert fall ... Jeg blogget jo på VGB da det begynte å hagle som verst mot deg, og du vet at historien vris og vendes på. Siden jeg var tilstede som «observatør» allerede den gangen, det begynner å bli mange år siden nå, vet jeg hvordan den historien egentlig var. Konfliktene ga seg ikke akkurat etter du forsvant, så det sier alt. Det er noen helt andre som aldri gir seg."

Vel, jeg har I grunnen ikke mer å si, det er umulig å forsvare seg mot noe en ikke vet. Jeg vet hva jeg har sagt og skrevet, ikke alt like pent innpakket, men jeg vet ikke hva noen har snakket om bak min rygg. Jeg kjenner bare følgende av det, av peking, mistenkeliggjøring og utfrysing på falskt grunnlag. Det er veldig vondt.

Og du hvitskjeggete gamle bestefarmannen, du er faktisk en av de verste! Særlig fordi du sier A uten også å si B, altså peker med moralsk dirrende pekefinger uten å ville redegjøre for hva. Men nå er du utfordret, skal gjette på at du smyger deg unna? For deg er det nok å peke og komme med halvkvedede viser, så tror noen på deg og skygger unna den du peker på. Fy faen så jævla trist og ikke minst stygt!

Byråkrat - Musa

2011-03-28T11:46:00.004+01:00

Noen mus er gråere enn andre men det er utenpå...

Byråkrat - Musa

Du har helt sikkert møtt en, og helt sikkert flere, hvis du tilfeldig mister jobben, blir syk, må ordne noe med skatten eller på annen måte må bevege deg inn i løvens kommunale eller statlige hule. Og de møter deg gjerne i døren, for å låse opp, det er ikke bare bare å gå rett inn lenger. Gale som folk har blitt!

Neida, låse opp døren, la være å hilse(sikkert ikke vært på servisekurs enda) og klienten må tusle skamfull og mistenkeliggjort bak en uhøflig bred ræv. Felles for dem alle er at de har blitt burvoktere, og buret er statens penger, og de pengene vokter de som om de var deres egne surt tjente.

La oss bruke fantasien og tegne et bilde av kontordamen Siv og se hvem hun er på privaten, for sivet sitter der som perfeksjonisten selv, pen i tøyet, velstelt nyklippet etterfarget hår hver sjette uke, mann med stilling og status, og vokter mistenksomt hvem som kommer og går. De tynne leppene og det strenge skeptiske grå blikket avslører henne. Trygdesvindlere, tapere, misbrukere, sjusker og unnasluntrere, fnyser og håner hun med Frp blikket.

Men hun bruker blikket på de ansatte også, kollegaene, ser hvem som kommer og går og noterer ned og sammenligner med timelister. De jukser, tenker hun surt og misunnelig, skriver at de kommer åtte når de kommer halv ni osv. De sniker seg til shopping, legetimer oa i arbeidstiden og får betalt for det, noterer hun indignert. Siden det vurderende kritiske blikket er så synlig, og hun har forsøkt å si fra om timejukset, blir hun behandlet som om hun var luft i spisepausene.

Dette tar hun med seg hjem, dette blir hun utslitt av, å være på en arbeidsplass som ikke verdsetter hennes nitididige bevokting av andre. Hun sutrer, klager og blir deprimert av å være så usynlig og uglesett, stakkars lille Siv. Mannen blir søppeldunk og hoggestabbe, gud vet hvordan han overlever.

I grunnen er det meste galt og feil i Sivs liv, alle suger henne for krefter. Hun må jobbe fullt, på en jobb hun hater, for å bidra til å finansiere sønnens utdannelse, bror får mer penger av mamma enn henne og spiser av arven, vennene og selskapeligheten gjør henne ufri, det er en plikt det også. Selvmordstankene kommer og går over dette meningsløse livet.

Inntil en åpner munnen og hun får høre det, hun får så ørene flagrer av sin sutring og misnøye, den lille tiggeren Siv som tigger om sympati og støtte, får istedet kjeft og klar ordre om å endre stil, bytte rolle, gjøre noe. Så da så, da får den lille spurvestemmen en annen låt, og ut gjennom de spisse smale leppene kommer opparbeidet aggresjon og misnøye med sirenelåt på første og beste, den som ber henne skifte stil å gjøre noe. Det som skulle være en hjelp ble til våpen, nytt våpen i maktkampene hun bedriver ute og inne. Nemonullet blir til Omniafurie, på sin egen hjelper, logisk nok. Hevneren, den krenkede hatefulle, slår tilbake.

Jaja, slik kan det gå når selvtilliten og maktbegjæret ikke står i forhold til evnene og kunnskapene, da får både arbeidsplass og klienter, familie, venner og andre være prøveklut for nye roller. Stakkars oss, fra grå tiggende mus med spurvestemme, til svart krevende furie med sirenestemme, fra vondt til verre, så hva skal neste trekk bli nå tru?

Slangen i Paradiset - Del 2

2011-03-25T10:13:00.002Z

Etter å ha lest leserinnlegget fra ”Beboer i frykt” i ... onsdag 2. februar, føler jeg behov for å komme min skremte, nye nabo i møte. I et godt nabolag må vi kunne snakke med hverandre – også når vi er redde. Dumt derfor, at innlegget ditt er anonymt, for da kan vi bare spekulere over hvem dette gjelder, men jeg håper at du vil ta personlig kontakt med meg, slik at vi kan ta oss en rolig prat over en kaffekopp.

For ordens skyld: Undertegnede er ikke den omtalte psykisk syke person, men jeg kjenner saken meget godt, og har bl a deltatt som vitne i saken. Saken er en skandale, og burde aldri vært ført for retten. Verken rettsvesenets ressurser eller borettslagets midler burde kastes bort på denne tragiske farsen. Dette er et skoleeksempel på hvordan man i et nabolag/borettslag ikke skal behandle beboere med psykiske problemer. Dette har jeg også kritisert borettslag-styret for.

Nå er alle slag slått i denne saken (- noen av dem under beltestedet), advokatene har drysset sine paragrafer og formuleringer over partene, og et forlik er inngått.
Med andre ord, kjære nye nabo; ”faren” er over! Den psykisk syke personen, som har blitt forsøkt demonisert opp og ned ad vegger av en urokkelig motpart og en blodtørstig aktor, ja endog utsatt for regelrett løgn fra vitner under ed, har endelig gitt opp kampen, og er allerede i ferd med å flytte ut.

Vi som har forsøkt å støtte ham gjennom denne hekseprosessen, er rystet og lei oss over dette utfallet, men vi har også forståelse for hans valg. Nå tenker vi på hvordan han har det i dag, og håper han kan legge bakvaskelser og fiendtlighet bak seg og med rak rygg gå videre mot nye mål. Som etterspurt foredragsholder innen nettopp mental helse, har han nok samlet rikelig bakgrunnsstoff nå, om stigmatisering av mennesker med psykiske lidelser. Vi trøster oss med det. Og så kommer avisinnlegget ditt.

For oss som har trivdes godt i grenda i noen år, er det provoserende at du ironiserer over ”idylliske ...” og gir en uinnvidd leser inntrykk av at dette uttrykket slett ikke stemmer. ... er nemlig akkurat det; en rødmalt idyll på ... Vest, med Mjøsa og skogen som nære naboer, befolket av et mangfold av mennesketyper i alle aldre, fra ulike kulturer og med ulike yrker. Jeg håper du vil sette pris på dette, når roen har senket seg i gata vår.

Husene står tett her, utvilsomt for tett for noen. Du mener at ”Det er faktisk noen som passer best i omsorgsbolig.” Jeg mener at andre kanskje passer bedre i ei lita stue i skogen, godt lydisolert og med væpnede vakter utenfor.

Vi kan ikke saksøke virkeligheten og kreve den fjernet, bare fordi vi selv ikke takler den. Ett av fem mennesker i dette landet har psykiske problemer av en eller annen art. Det betyr at i den gatestumpen dette gjelder, er det minst tre personer til som sliter. Kanskje klageren i saken er en av dem? Hvem vet? Mye kan tyde på det. Uansett; vi må tåle at ”de” finnes blant oss. De er faktisk en del av Oss! Også mennesker med psykiske lidelser må bo et sted, og psykiatrien av i dag er ikke slik at de alle kan sperres inne. Og hvor skulle det vel være bedre å bo, for en person med psykiske problemer, enn akkurat her i idyllen på ..., i ei husrekke nesten utelukkende befolket av helse- og omsorgsarbeidere?

Dessverre. En slange har sneket seg inn i ”paradiset”. Slangens navn er Frykt, dens mor er Uvitenhet og dens far er Forakt for de svake.

Velkommen til grenda vår! La oss sammen bygge et raust og romslig, inkluderende fellesskap. Trass i enkelte stygge feilskjær, er vi kommet et bra stykke på vei. Mange naboer er faktisk på vennskapelig talefot, over hekker og verandakasser. Og jeg har kaffen klar på et øyeblikk.

”War is over – if you want it”.

Med vennlig hilsen
... ... ...

Etterord: Innlegget er lagt ut med tillatelse fra forfatter, som ikke er meg. Nabo til den det gjelder.

Slangen i Paradiset - Del 1

2011-03-25T10:09:00.001Z

Tankene springer raskere enn vanlig, utover og innover, utover til deg som har d-dag i dag. Som brått har fått hele din eksistens truet av mørke krefter, som har gitt deg en utrygghet de færreste opplever, retten til å bo. Retten til å leve et vanlig liv som alle oss andre. For hva?

Jeg husker deg første gangen, så vakker du var, litt forsiktig og usikker, litt øm og vàr, med et varmt, godt og søkende blikk, slik så jeg deg den gangen. Men det er lenge siden, lenge siden jeg så deg slik. For det kom noe mellom, snikende og tydelig kom endringer. Det som siden ble til din bipolare lidelse.

Vender jeg blikket innover, til egne svingninger, mellom kogni og emo, mellom skjønnmaling og svartmaling, mellom håp og håpløshet, lys og mørke, bølgene som driver utover og innover, ser jeg slektskapet, ser jeg to skip som seiler i natten mot det ukjente, vil vi klare å finne våre havner?

Når du er syk, så er du syk og det begynner gjerne med oppstemthet, følelse av stor mestring, masse energi, bejaende livslyst, livlig kreativitet, innntil det nødvendige selvkritiske blikket blir borte og du havner i psykosen. Tiden for innleggelse, for grenser og ivaretagelse, og den dype depresjonens komme.

Ny nabo med frykt, ble begynnelsen på de ytre problemene denne gangen, sammen med hennes tolkninger av hva hun opplevde som virkelighet fjernt fra din egen, frykten ble til heksejakt, rettsak og dom. Hun fikk drevet deg ut og bort, men ikke langt nok. Det ble også forsøkt å stoppe din rett til ny bolig, nye naboer, derfor tenker jeg ekstra på deg i dag.

Tankene vender innover igjen, til blikkene jeg nesten ikke orker, enten de ser på deg eller meg, de redde kalde vurderende blikkene som gjerne skulle drepe, som ikke tåler avvik fra det ytre og glade, det veldig normale og friske, eller er det de som har de syke blikkene, de uverdige blikkene?

For retten til et verdig liv, gjelder ikke alle, dårlig økonomi, svekket helse, stigmatisering fra andre, fordømmelse fra andre, frarøver oss denne retten. Samme hvor mye vi forsøker skjønnmale, bygge nødvendige illusjoner, for å opprettholde et postivt blikk på andre. Blikket får du, tankene får du, men aldri tårene.

Drømmen om en Sjelevenn eller

2011-03-23T12:46:00.003Z

Sola skinner skarpt ved havkanten i dag, skarpt også fordi sønnavinden tar godt i og fordriver de siste restene av råtten is. Plussgrader på natten smelter den råtne snøen og gjør det fort både bart og tørt. Gjør at vi igjen får feste for føtter som får lyst til å løpe?

Ny vår, nye muligheter, blanke ark høres det ikke vakkert og håpefullt ut? Men er det så enkelt? Tankene løper parallellt med usikkerheten på VGB, flukten derfra og at nye portaler åpner dørene.

Kommunikasjon kan være rike kilder til fordyping, forståelse og løft, på samme måte som den kan være tom og meningsløs. Og det er alltid ulike interesser og behov som krysser hverandre, vi velger utfra hva som passer oss best. Men hva er det?

http://elsemette.vgb.no/2011/03/15/nar-egne-behov-kommer-i-konflikt-med-andres/

Vi har smale blogger, alt fra politikk og samfunn, litteratur og litteraturelaterte til mer sosiale blogger med mye chat, koz og klemz. Hva hvis vi ønsker oss mangfoldet, både og, ikke enten eller? Hva hvis våre egne behov ikke passer med de andres? At den ene virker for smal og seriøs og den andre for lett og overfladisk? Og den tredje går inn i taushet hvis det passer seg slik?

Jeg har ikke svarene, jeg kan bare stille spørsmålene, må jeg velge å delta eller ikke? For verden går videre uansett uten min hjelp, i det store er vi ganske små og ubetydelige. Men håpe kan vi, lengte kan vi, men akkurat til hva vet vi kanskje ikke?

Sjelevennen
vi møttes du og jeg
to stemmer i tale
to blikk på hverandre
et øyeblikk under himmelhvelven
resten gjorde fantasien
inntil jeg måtte gå
drømmen om sjelevennen
lever håpefullt videre

Ekko av en Lerkefugl

2011-03-20T23:01:00.006Z

Lenge siden sist her nå, jeg har vært travelt opptatt, som blogger, mest på VGB. Det har vært litt moro å bli akseptert der igjen og ligge på aktuelt noen ganger.

Det er konflikter i Midtøsten og atomkatastrofetrussel i Japan. Dagens innlegg, eller skal vi si nattens, handler også om konflikt og krig, i bloggverdenen. Det kom til etter en skriveoppgave på Forfatterloggen hvor stikkordene var gravatar, tørke, senskader og måkeskrik.

Ekko av en Lerkefugl

Hun ville så mye, trodde på så mye, det var intet i hele verden som synes uoverkommelig. Så da Narcisus banket på døren, jublet hun jaa og lekte lerkefugl lenge. Inntil hun skjønte at Narcisus bare elsket seg selv, og gjorde henne stum av kjærlighetssorg.

Elskee, elskee, elsk, eee

Det eneste hun kunne da, var å rope ut sin smerte og få sine egne rop sine egne ekko tilbake. Men i sin jakt på overleving og mestring ble hun blogger, med nick fra gresk mytologi det også. Hun ville synge vakre sanger og forføre andre med ord, kan du tenke.

Elskee, elskee, elsk, eee

Først anonym, siden i gode aksjoner med andre kledde hun av seg og viste seg naken, med gravatar som skulle leve sitt eget liv. For hennes vakre sirenesang, ble for meget for noen, de hørte bare hese måkeskrik og ikke sang. Å vise seg naken ble også å trigge senskader som måtte komme.

Elskee, elskee, elsk, eee

Med senskadene kom tørken, både skrivetørken men også den totale, ingen sang mer, bare ekko som plaget de andre, såre, sørgelige, skuffede, svekede og sinte toner kom fra sireneklippen, der hun satt mutters alene, med enda flere tap enn før.

Elskee, elskee, elsk, eee

Elske, hva betyr det, sutret hun redusert til ingen, et null, dørmatte og hoggestabbe for andre. Men tidde hun stille for det? Sluttet hun å synge? Nei langt derifra, ikke i egne ører, men i andres, for de andre oppfattet kun skrikene, måkeskrikene, de masete, irriterende og leie.

Kille kille kill iii

Mens vi venter på K.O.Knausgård`s sjette Kamp

2011-02-17T10:55:00.003Z

Litteraturvitere og forfatterkollegaer ( av KOK) mener en hel del om Knausgård, alt fra hyllest til slakt, og det skal bli spennede nå når siste bok kommer å se hvor ”viterne” vil lande. I mens får vi lesere, lese og mene som vi vil, det er sjelden samsvar mellom kritikk og leser allikevel. Jeg leser KOK iallfall fra tre synsvinkler.

Oppvekstroman med oppgjør på den autoritære oppdragelsen, var det første som tidlig ble meget synlig og tydelig. Oppveksten med en streng og autoritær far satte sine spor i den unge gutten som han siden trengte å frigjøre seg fra. Faren som banket og slo oppdragelsen inn, og jo mer frykt og skam som kom til uttrykk, jo mer slo faren.

Samtidsroman blir det også fordi hovedperson i boka vil og må bryte med farens oppdragelse og være et alternativ til rollen faren aksepterte å leve i. Med tre barn å ta vare på og et forfatterskap å føde fram, blir det mye tid i tvil og uro og følelsen av å komme til kort. Mange menn kan kjenne seg godt igjen i behovet for å prøve ut nye roller som fedre.

Kunstnerromanen kommer mer og mer til uttrykk etterhvert. Og det er knapt nok tilfeldig at det er hans frigjøring fra far som forløser forfatteren i han, og at prosessen for å komme dit går gjennom skriving. Faren, den autoritære oppdragelsen og farens avhengigheter, skapte flodhäst i huset som måtte skrives ut og av.

Mens jeg venter i spenning på siste bok, kan jeg vente spent på om jeg skal bli besatt igjen eller ikke. Et innlegg etter første boka i fjor:

Besettelser - og så litt Knausgård

- Mer mer, jeg får ikke nok, jeg vil fylles, berøres, forføres igjen og igjen. La meg glemme tid, sted, fortid og framtid og bare være nå nå.

Besatt og besteget, samme følelsen, ler jeg og tilstår gjerne, ja, jeg er besatt for tiden, besatt av Karl Ove Knausgård. Dvs ikke av mannen men av ordene, av teksten, av tankene han har, av erkjennelsene han får og av følelsene han beskriver underveis. Besatt i den forstand at han er med meg hele tiden, om dagen om natten, han hengir meg i en tilstand av manisk opptatthet av de prosessene han er i både som menneske og forfatter, han hengir meg i en tilstand av høy aktivitet og lese og skrivelyst, jeg må ha mer mer, stadig mer. Og han er der, tilgjengelig lenge, antagelig for godt, og det er godt, det var på høy tid å slippe den andre besettelsen. Han har oppnådd det han vil, forfatteren, å hengi denne leseren i samme tilstand av manisk lykke som når han får det til med skrivingen sin.

Vi har alle, eller har hatt, våre besettelser, vil jeg tro. Enten det er gammel kjærlighet som ikke ruster, litteratur eller kanskje det vanskeligste, nemlig tankene og følelsene knyttet til oppveksten? For mens noen tviholder på bildet av en streng og kritisk far som trykker dem ned og gjør dem små, tviholder andre på bildet av en streng men god far som står der som en trygg og kjærlig bauta. Fedrene kan være ganske like men vi har opplevd dem ulikt. Hvorfor ligger trangen til å skjønnmale dypt hos noen mens trangen til å svartmale ligger minst like dypt hos andre? Er det følelsene de har etterlatt, mon tro?

Er det trangen til å bli sett og elsket som overskygger det meste eller illusjonene om at det er slik som er nødvendige for å opprettholde et livssyn og menneskesyn som er til å leve med? Mens hos de som tviholder på at de ikke har vært elsket og sett, trenger den illusjonen for å opprettholde et negativt bilde av seg selv slik at de kan slippe unna? Bruke det som unnskyldning for å slippe delta og slippe gjøre noe med livet og seg selv?

Og hvor går grensen mellom besettelser og tvangstanker? Gammel kjærlighet, hva ligger det der? Behovet for å tro på kjærligheten? Eller behovet for å relatere oss til en sjelevenn, en som er oss lik og forstår oss, som gjør oss mindre alene og ensomme? Og hva når illusjonene brister, hva skal vi erstatte dem med? Livsløgner sitter jo ganske fast, hva skjer når vi gjennomskuer dem? Når sannheten står der i all sin gru? Når sannheten er at vi står helt alene, blir vi sterkere da eller svekket?

Og hva med besettelsen til litteraturen, er den sunn eller usunn? Tåler vi at den illusjonen brister? At besettelse av litteratur er et substitutt for å fylle et tomrom? At litteratur er en flukt bort fra oss selv, fordi vi og livet mangler mening? Eller er besettelse for litteratur en sunn måte for å oppnå tilstand av lykke? En nesten manisk tilstand av å glemme oss selv og bare nyte og flyte med ordene?

Bøker å anbefale som tilleggslitteratur til KOK:
Alice Miller ”I begynnelsen var oppdragelsen” om den autoritære oppdragelsen, skyld og skam, trussel og fryktpedagogikk
Nina Karin Monsen ”Det kjempende menneske” om maktroller vi tilegner oss som en konsekvens av den autoritære oppdragelsen?
Tommy Hellsten ”Flodhästen i vardagsrummet” om sårbarhet vi tilføres bla gjennom den autoritære oppdragelsen, følelsen av utilstrekkelighet, litenhet og skam?

Andre bøker i selvbiografiske genre:http://elsemette.vgb.no/2011/02/12/bokanbefalinger-makt-og-avmakt/

”Blogghore” – Arkeologiske Dypdykk eller frustrerte fruers Støvtørk

2011-02-16T16:04:00.003Z

Jammen er det prisverdig at noen vil bruke av sin dyrebare fritid til først å blogge og siden skrive bok om det, jammen er det det. Men, hvis jeg skal være ærlig, og det forventer du vel forfatter Marita, så ble jeg skuffet over boka di Blogghore. Du spør et sted hvor langt man kan gå i å være sær (les ærlig, avvikende) og samtidig sosialt kompetent, svaret mitt ligger her.

Et år på VG Blogg med Deathdealer, i 2007, et års forsking og graving på hva som skjedde der! Kan vi vente dypdypp eller såvidt støvtørking i overflaten? VGB har eksistert siden høsten -05 og vil snart opphøre å eksisterere i sin nåværende form iflg meldinger. Hvilket bildet gir så ”Blogghore” av virkeligheten på VGB? Eller var det bildet av blogghoren som var det viktigste å få fram?

Som blogger på VGB siden jan.2006, til og fra, og rimelig godt kjent med forumet og andre forum, er det enkelt å slå fast følgende. Boka er godt og enkelt skrevet, den har sine humoristiske øyeblikk, den gjengir VGB virkeligheten slik at vi kan kjenne oss godt igjen i det meste. Vekslingen mellom innlegg og hennes egne kommentarer er bra, men innleggene kunne vært færre og kommentarene kanskje lengre. Og de andres kommentarer på innlegg kunne godt vært utelatt. Hvis målet altså var dypdykk og ikke støvtørk? Og jeg har et par tre innvendinger til.

Enkelheten er den ene, for VGB var, og fortsatt kanskje er, et studium verdig et skikkelig dypdykk i det sosialpsykologiske gruppespillet, der den som kommer på kant med stjernebloggere (les maktbloggere)den kan ikke bare bli skviset ut, den kan bli utsatt for løgner, ryktespredning og sverting som forfølger en i mange år etter. Evig eies dårlig rykte, som det også sies. Det er alvorlig nok. ”Blogghore” tørker såvidt støv av det.

Den andre innvendingen er igjen enkelheten, eller snillheten, rettere sagt. Rettet mot VGB selv og moderatorteamet. Tomler, stjerner, teller, mest lest, anbefalt, premiering osv var nok godt ment fra VGB side, for å inspirere bloggere til å yte sitt beste. Men som med alt, ikke alt lar seg forutse, for disse ulike premieringene, skapte kanskje misunnelse, siden konflikter, og tilfeldige modereringer og utestengelser osv. Det er helt klart at VGB selv hadde et ansvar for at aksjonskarusellen snurret i negative spiraler. Denne kritikken er mild i boka.

Den tredje innvendingen er selve motivet for å skrive boka, som vi jo aller helst ikke skal grafse i, så vi kan rette det til budskapet. Hvorfor skrive ”Blogghore” og hva vil forfatteren oppnå med den? Var det for å skrive ironisk, morsomt og treffende om VGB`en eller var det for å skrive om Deathdealers erfaringer på VGB`en og ellers i samfunnet? Jeg synes det ble litt vel mye DD, litt vel mye Blogghoren sine suksesser og nederlag, og at denne narsissistiske tilnærmingen svekker boka. Blogghorer er ikke så interessante men blogging er. Nå har vi akkurat sett vår første revolusjon regissert fra nett, i Egypt foreløpig, det er interessant.

Som dokumentar på VGB`s historie, er ”Blogghore” åpenbar svak, men som lettvint underholdning med lette støvtørk over kompliserte og smertefulle prosesser, så fungerer boka godt. For den som ønsker å finne noe mer, dessverre da kommer den til kort. Det er synd, særlig med tanke på at VGB kanskje snart er borte. Så ja, jeg ble skuffet over boka, og jeg tør å si det.

Bit(t) for Bit - Sak og Person

2011-02-09T10:43:00.002Z

Er det noe som kan læres på nett, er det nettopp å trekke grensene mellom saklige debatter og personlige angrep, og særlig hvordan vi skal forholde oss til sistnevnte. For å unngå å tråkke noen på tærne, får jeg evn holde meg til utsagn som er eksempler og ikke sitat med avsender.

Saklig debatt kjennetegnes av:
Jeg budskap som kan være klokt, da legger man evn misforståelser og egen tolking på seg selv. Underforstått at man kan ta feil. Det kan alle. Det tar brodden av følelsen av angrep. Jeg tenker, tror, føler og mener ...

Logikk, argument og resonnement for å unngå synsing, føleri og sammenblanding. Sikkert vanskelig for noen men det får man ta med i beregningen, ikke alle har like mye spåkkompetanse og det kan man ikke belaste dem for.

Dokumentering og sitat som kan være konfronterende, korrigerende, oppklarende eller utdypende avhengig av hvordan vi bruker sitatene. Stilles spørsmål om dem på en høflig måte, er det opp til mottaker å svare skikkelig for seg, ikke angripe.

Å stille åpne spørsmål hvilket betyr at det ikke ligger en antagelse i bunn, at en spør slik at det oppfattes som om den som spør er nysgjerrig og velmenende og ikke vil misbruke svaret siden. Åpne spørsmål skaper tillit som igjen kan skape gode dialoger.

Tolking av tekst som tekst med forfatter i bakgrunnen. Teksten kan være skrevet spisset og for å provosere ikke fordi forfatter mener det han skriver. Teksten trenger slett ikke være personlige opplevelser heller, det kan både være fiksjon og faksjon.

Fokus på sak ikke motiv for hvis vi begynner å spekulere i motiv, begynner å anklage for motiv, så er veien kort til krangel og konflikt. Ingen liker å bli tolket feil kanskje særlig ikke på nett, der det non verbale ikke synes.

Valg av debattinnlegg som er saklige å kommentere på da sikrer man seg et saklig svar på kommentarer. Åpenbare provoserende innlegg som er skrevet for å få oppmersomhet og leven kan vi velge å hoppe over å kommentere.

Unngå fordømmende og usaklige innlegg og kommentarrekker hvis man ikke ønsker å krangle. Hvis man skal avkle en fordømmende holdning, bruk alltid sitater og forklar at det er slik jeg oppfatter hvordan utdraget er fordømmende.

Skill mellom fakta og påstander for faglig stoff og fakta er greiere å diskutere enn subjektive påstander. Siden det finnes få objektive sannheter, er det usaklig å henvise til ”sannheter”. Det meste må det argumenteres for. Jeg tenker og mener fordi, det er argumentene som skal måles og veies og ikke debattkunnskapen, språklige mangler etc.

Usaklig debatt kjennetegnes av:
Stråmannsretorikk som betyr å gjengi og tolke noens tanker, følelser og meninger annerledes enn det som er sagt, ment og tenkt, slik at man kommer i en posisjon hvor man ikke mener, ikke har sagt osv. Ikke, ikke skaper avmakt fordi en tror seg mistolket og misforstått og det kan lett både provosere og såre. Veldig greit å unngå de som bruker det, for de er ofte drevne.

Monsterretorikk skaper lett motstand eller støtte, stimulerer krefter og følelser. Eksempel på saker som vekker monterretorikk er pedofili.

Oss/dem retorikk og bruk av vi som generell enighet, oss mot deg, enten eller, sort hvitt bilde. Stimulerer krefter mot den ene, som tenker og mener annerledes.

Hersketeknikker som betyr å latterliggjøre, usynliggjøre, avbryte, nedvurdere, mm tjener å bryte ned, avspore fra sak. Elsket og forhatt metode brukt av menn mot kvinner da de entret den politiske arena på syttitallet.

Anonyme kan i grunnen si hva som helst for noen, forutsatt at de opptrår enkeltvis, de trenger ikke eie ikke makt og kraft til å bety særlig hvis de er nagative. Så sant det ikke er en flokk som er mobilisert for å jage noen av forumet. Og så sant det ikke er noen som jukser og trikser med nick og kommentarer for å skape ”gale sannheter”.

Tolking av motiv er vanlige slag under beltestedet, særlig å være hatefull, hevngjerrig, bitter og misunnelig. Den som peker på motiv, den opptrer ikke saklig, den er personangripende som oftest.

Bruk av pluss-ord og minus-ord er et språklig grep som ofte kan vanskelig å få øye på. Det kan være en meget effektivt metode for å latterliggjøre motstander og stille h*n i dårlig lys.

Bruk av ironi kan være elegant og morsom, like ofte plump og stygg. Og ofte skjønner ikke mottaker at det er ironi med engang og tolker det positivt når det er ment negativt. Det kan lett føre til usikkerhet og mistrivsel, hva mente h*n egentlig ... pluss at man dummer seg ut for andre som ser ironien.

Dette var noen forskjeller på saklig og usaklig debatt, i den usaklige formen ligger ofte også personangrepene. Det kan skape krangel og siden større konflikter, særlig når oss/dem krefter stimuleres og blomstrer. Da er saken underordnet og personmotsetningene i fokus. Grensen mellom saklig debatt og personangrep ligger her. Vi velger selv hvilken grense vi skal holde oss innenfor.

Bit(t) for Bit(t) - eks personlig usaklig Kommentar

2011-02-08T10:32:00.002Z

Mobbing og personlige angrep er alvorlige og særlig på nett fordi konsekvensene kan bli store for dem det gjelder. Vi må være opptatte av, det er vårt samfunnsansvar og medmenneskeansvar, av de psykososiale kreftene som utspiller seg i grupper, enten det er i form av korrupsjon og nettverksmisbruk, overgrep og utstøting.

Hvis ingen bryr seg, så betyr det fritt fram for krefter som er samfunnsnedbrytende og personlig nedbrytende. Men hva er forskjellen på saklige kommentarer og personlige? La meg bruke et ferskt eksempel og gå gjennom det spåklig for å begrunne usakligheten. Eksempelet er tilfeldig utplukket og er et utdrag fra en kommentar.

”Her på VGB har vi, så lenge portalen har bestått, opplevd folk som sunjektivt og uten grunn opplever seg mobbet av den enkle grunn at man tillater seg å være uenige med dem, og som har laget mye spetakkel og skrevet innlegg etter innlegg om hvor fæle de som er uenige er, om sammensvergelser og “stjernebloggere” som kommanderer styrkene til felles utfrysning.
Det selvutnevnete “mobbeoffer” er altså i disse tilfellene i realiteten den som mobber.
H’n tåler omtrent ingenting selv, men bruker både list og storslegge mot andre.
Manglende selvinnsikt, kaller jeg det.””

"Her på ... har vi”:
Bruk av vi skaper inntrykk av mange, om ikke alle, det skaper tyngde, alvor, kraft og sannhet bak påstanden som kommer. For VI flertallet kan ikke ta feil.

”... folk som sunjektivt og uten grunn opplever seg mobbet av den enkle grunn at man tillater seg å være uenige med dem,”:
Dette er en subjektiv påstand som ikke er dokumentert med sitat eller argument, en løs påstand som også er personlig.

”og som har laget mye spetakkel og skrevet innlegg etter innlegg om hvor fæle de som er uenige er, om sammensvergelser og “stjernebloggere” som kommanderer styrkene til felles utfrysning.”:
1. Bruk av minus-ord, som eks. spetakkel, fæl, sammensvergelser, stjernebloggere, kommandering av styrkene til felles utfrysing
2. Subjektiv påstand, ikke dokumentert eller begrunnet
3. Skaper inntrykk av ensidig negativ aktivitet
4. Skaper inntrykk av at de vet hvordan personen tenker, tror og føler

”Det selvutnevnete “mobbeoffer” er altså i disse tilfellene i realiteten den som mobber.”:
Særdeles grov påstand om å tolke en annens selvopplevelse, tolke en annen som mobboffer, selvutnevnt sådann. Ikke nok med det, vedkommende er også den som mobber. Den ene mot de alle andre, du verden, grov påstand uten rot i virkeligheten verken i faglitteraturen eller ellers. Det er ALDRI den ENE utsatte som er mobber.

”H’n tåler omtrent ingenting selv, men bruker både list og storslegge mot andre.”:
Peker på h*n, altså personlig rettet mot en. Tolker hva vedkommende tåler, ingenting og tillegger h*n både list og storslegge som er nok en påstand uten dokumentasjon.

”Manglende selvinnsikt, kaller jeg det.”:
Påstand igjen om personlig egenskap, personlighet eller hva det nå er. Særlig smigrende er det jo ikke å bli stemplet som en person med manglede selvinnsikt.

Slik kan et saklig innlegg, med en saklig kommentarrekke om mobbing fort snu oppmerksomheten fra saken mobbing til et personlig angrep. Derfra kan kommentartråden fort utarte seg hvis flere henger seg på i samme stilen og formen. Noen opplever makt sammen mot den ene, den utsatte kan oppleve avmakt pga at det er mange personlige påstanderog at de er flere.

Jeg er ute etter å sette lyset på saken mobbing, på saken forskjell på saklig kommentar og personlig angrep, hvem og hvor er underordnet. Det kan være provoserende, sårende og krenkende å oppleve dette, vår egen tålegrense blir kan fort bli svekket av gjentatte slike angrep. Overser man, kan det bli oppfattet som feigt å ikke svare, sannheter etableres gjennom gjentagelser, rykter oppstår og omdømme blir svekket. Derfor bør vi kanskje møte bitt med bit for bit.

Utfordring

2011-02-04T05:47:00.007Z

Står det utfordringer i kø? Javisst står utfordringene i kø, for den som søker dem og trenger dem for å føle seg levende og våken. Det tror jeg på, at utfordringer er et behov som noen må dekke mer enn andre. Å snike seg unna utfordringer, er å be om stillstand og kjedsomhet, og det vil vi jo helst ikke ha for mye av vel?

4 ting jeg har gjort i dag:
• Vært tidlig oppe, dvs klokka fem
• Skrevet to korttekster, den ene er jeg ganske fornøyd med
• Spist frokost
• Planlagt dagen, som inkluderer trening på tross av holke og sludd

4 ting på min ønskeliste:
• At påbyggingen av huset skal gå passe greit
• At sønnen og samboer flytter østover igjen
• At jeg får gjort mer med tekstene jeg har liggende
• At huset, både konkret og mataforisk, blir fylt av det gode, vakre og sanne

4 ting jeg liker dårlig:
• Dødsyndene, grådigheten, likegyldigheten, fråtseriet, misunnelsen etc
• Nemorollen, sutre/klagerollen, stakkers lille svake meg rollen, tiggerollen, makt gjennom avmakt
• Løgner, manipulering og intrigemakeri
• Stress og mas, mye lyd og uro

4 personer jeg sender utfordringen til:
• http://annemameyer.blogspot.com/2011/02/det-er-bare-trist.html
• http://thebrainmine.blogspot.com/
• http://sny-adeleide.blogspot.com/
• http://enlysveranda.blogspot.com/

Som regel skygger jeg unna slike ”kjedebrev”, men ingen regel uten unntak. Da kan jeg levere utfordringen fra meg, lykke til! Jeg blir ikke sur hvis du ikke responderer.

Sirenia hilser og ønsker deg en god dag!
Legger ved en av nattens tekster også.

Elskeren
I natt var han her igjen
min ustabile elsker
Etter stille milde dager
med håp om vår og fred
tok han igjen jerngrep
Uten vilje og forstand
lot jeg han føre
Min ustabile elsker
Kong Vinter

Mobbing igjen og igjen og igjen ...

2011-02-02T11:28:00.002Z

Mobbing er et evig tilbakevendende tema på nett, på skolene, i arbeidslivet, i media. Alle plasser hvor folk møtes nært eller fjernt oppstår gruppekrefter for noen og mot noen, all verdens manifester og lover og regler synes ikke å hjelpe mot det. Så hva gjør vi da, mot krefter som synes sterkere enn annet?

Men først en definisjon på mobbing, som er når en eller flere over tid går på en eller flere og plager noen, enten psykisk og/eller fysisk. Det er objektive kriterier som gjelder for hva som regnes som plaging, enten den kommer i form av erting, utskjelling, trusler, sjikane, svertekampanjer eller det tause, i blikk og utfrysing.

Intellektuell tilnærming. Det gjelder å forstå hvorfor og hvordan. Mine teorier er iallfall to. Den ene er at misunnelse og frykt skaper aggresjon som igjen må få utløp for noen overfor noen. Skjev fordeling av goder stimulerer kreftene. Den andre er at slik er mennesker, noen vil alltid tråkke på andre som de tror er mindre og svakere enn dem selv, eller som truer deres rolle som flokkledere.

Sosialpsykologisk tilnærming. I det psykososiale mobbespillet finner vi tre roller, leder, flokk og utsatt. Lederen oppnår status, makt og oppmersomhet, flokken oppnår tilhørighet og venner og den utsatte blir stående alene. Eneste løsningen på spillet er å påvirke flokken til å vende seg mot leder og si ifra hva som er god adferd eller ikke. Går flere sterke sammen, vil det kunne føre fram.

Språklig tilnærming. Å snakke om mobbing, gi kunnskap og innsikt, diskutere hva det gjør med alle og hva vi kan gjøre for å redusere negative maktspill. Hvordan vi kan fokusere på løft og framsnakking og ikke redusering og baksnakking. Snakk er første steget til handling, som er det viktigste vi gjør. Ord alene gir lite endring.

Personlig tilnærming. Den som er utsatt for mobbing har også valg, enten å bli offer, tenke negative tanker, stakkars meg, jeg er ingen og lite verdt, og således oppfylle mobberes intensjon. Eller feie følelsene bort og bruke strategier, jeg lar meg ikke mobbe, jeg er sterk og usårlig, jeg gir det ikke makt. Det handler ikke om meg, det kunne vært hvilken som helst annen, det angår meg ikke.

For ingen gidder å mobbe en som snur seg vekk, later som ingenting og overser, som tåler å stå og å gå alene, oppreist og rank, stolt og flott. De kan så gjerne la seg provosere og forsøke men forsøkene faller på steingrunn. Der det ikke finnes vilkår for vekst, der gror ikke mobbingen. Tror du på det?

Prestasjon og Mestring

2011-01-31T15:26:00.002Z

Temperaturen synker grad for grad og i takt med det minker vedmengden i gangen. Høye strømpriser og kuldegrader tvinger fram fyring for dem som er så heldige å kunne det. Og det kan jeg. Det også.

Det er bare det at veden ligger i bilen og bilen står på veien fordi veien ned til huset består av 50 meter mer eller mindre strødd holke. Så det betyr først at jeg må kjøre bilen ned så langt jeg tør, lempe fem sekker ved ut av bilen og så få kjørt bilen opp på veien igjen. På holka. Den lett strødde. Detta har jeg utsatt lenge, men nå må jeg. Så på med varmedress, lue og tjukke vanter.

Det gikk greit ned, greit å få sekkene ut, men ikke fullt så greit å få bilen opp på veien igjen. På holke av typen lett strødd. Vei tredve grader omtrent. Jeg satt fast, slurte og kom ikke av flekken. Men hva med å prøve et lavere gir, tenke jeg, smart nok. Bilen har automatgir. Ned i tredje og jammen grep dekka og jeg kjørte som ei prinsesse opp på veien igjen.

Da var det bare å få sekkene i hus da, ingen liten sak det heller med tanke på vonde fingre og annet. Tenkte først jeg skulle slepe sekken etter meg, men sekken rakk ikke ned til bakken så jeg bar den i èn hånd. Ned tjue meter, opp trappa og inn i gangen. Da greier du vel to til da, tenkte jeg overmodig, selvom første tanken var å spørre nabo`n. Som tenkt så gjort. En sekk i hver hånd, god balanse og jamn vekt på begge hender.

Da det var vel gjennomført, uten ulykker, rant svetten og hjertet dunket. Men når en har som livsmotto å dø i kamp, bedre i dø ute i gjerning enn å dø i sotteseng, gyver en jo løs på neste og siste ladning. To sekker til, en i hver hånd, små museskritt på holke, opp fem trappetrinn og inn. Puh, jammen er jeg flink, skryter jeg stolt som en hane av meg selv 

"Siste reis" av Jens Bjørneboe

2011-01-30T12:18:00.015Z

Sjalle fant en webside med Bjørneboes “Siste reis”:

http://meretheranum.wordpress.com/mine-dikt/jens-bj%C3%B8rneboe/jens-bj%C3%B8rneboe-siste-reis/

Reveåte

2011-01-30T12:12:00.003Z

Det hender, sikkert oftere enn vi trur, at virkeligheten overgår den villeste, styggeste og galeste fiksjonen.

Slik som i denne kortteksten, som handler om å se litt praktisk på det.

Reveåte

To brør og ein far

budde på ein

øde fjellgard

Då far døydde

og ikkje dugde

dei såg seg nøydde

å leggja far

ut til åte

til ein revekar

For reven sin pels

hadde sin pris

større enn anna

Dere får lese teksten som ei god historie, og ikke bry dere så mye om at verken nynorsken eller det litterære er fullkomment

God helg! Pass dere for å bli til åte…

Følelsenes Velsignelse og Forbannelse

2011-01-25T09:41:00.005Z

Jeg er rasende, så rasende at hvis jeg hadde hatt en boksesekk i kjelleren så hadde jeg slått meg både svett og utmattet og skreket og bannet høyt. Mangel på naboer over og under, kunne godt tålt det. De ved siden av kunne bare ha det så godt...

Hva er det med oss folk som bare vil ha det ene? Lykken, gleden, kjærligheten, begeistringen, varmen, osv vil alle gjerne ha men hva med følelsene i andre enden? Sinnet, hatet, frykten, sorgen mfl mørke og vonde følelser vil vi ikke ha og bekjemper dem med alle midler.

Det ene forutsetter jo det andre, vi kan ikke kjenne på kraften i de gode følelsene hvis vi ikke kjenner på kraften i de mørke, kan vi vel? Det er ren logikk det, det ene forutsetter det andre, vi kan ikke velge fritt her heller.

Derfor elsker jeg Hellas, jeg elsker folk som tør og elsker å leve ut følelsene sine og temperamentet sitt for åpen scene. Jeg elsker å sitte på en taverna og se på og lytte til båtutleierne på brygga som har sine daglige krangler. Hender i lufta og høylydt utskjelling på et fremmed språk lyder som musikk i mine ører. Og musikken ellers, den greske musikken, flommer over av følelser, alle sammen. Ikke minst sorgen, vedmodet og lengselen. Det er så vakkert at det kan røre ved steinhjerter.

For den som benekter følelsene sine, særlig de mørke, den mister også nærheten til de gode følelsene. Varmen, empatien og nærheten til både seg selv og andre. Og hva skal det være godt for? Er kjølig likegyldighet noe å trakte etter? Eller enda verre, kald og kynisk avvisning?

I dette farvannet av følelser eller mangel på dem seiler det moderne mennesket. Alternativet er å spille gladleken, å spille værsnillleken, å spille klovn og moromannleken. Falskheten, hykleriet, ironien og skuespillet har blitt vår form for akspeterte uttrykk for følelser. Hva det gjør med oss?

Hva med raseriet, spør du kanskje? Hvilket raseri, svarer jeg og har glemt det allerede. Nesten.

Ps: Fotografiet er fra et takmaleri i et palass i en av byene utenfor Roma, ved navn Tivoli. Der skapte en tidligere pavekandidat sitt eget paradis da han ble nektet å bli pave. Hevnen er ikke bare søt den er til glede for oss alle. Hagen som omringer palasset står på verdens kulturarvliste. De viktigste dydene, bla verdighet, står også på maleriet.

Endring av Lyst og Last

2011-01-24T11:03:00.003Z

Jo mer du slapper av og hviler, jo trøttere blir du, er en drøy påstand kanskje, en sannhet for noen og provoserende for andre. Det som er sikkert er at endring krever noe og at det koster noe. Helt avhengig av hvor drastiske og dramatiske endringene måtte være.

Vi skriver januar, tiden for endring for mange, la meg dele noen råd som jeg selv tror kan hjelpe og som jeg vil prøve ut.

Lystdreven endring krever bevisstgjøring på hva en har behov for å endre. Bli lettere, sunnere og mer energisk feks, kan være mål som både er påkrevet og innen rekkevidde for mange. Og hvis lysten er sterkt nok og gjør man selve endringen lystbetont, da går det lettere. Lyst er ikke noe som kommer av seg selv, lysten må manes fram så å si. Tenk bilder, tenk drømmer, tenk gode minner.

Vaneendring krever handling, det krever feks at en starter dagen med å gå seg en tur etter å ha inntatt en kopp med kokende vann, en halv presset sitron og en teskje honning. Turen får i gang sirkulasjonen og gir gode sanselige opplevelser. Vi hører, ser, lukter og kjenner at våren er i emning. Humøret stiger og energien øker. Dagen begynner positivt og med følelsen av god mestring.

Trøstendring er veldig påkrevet for den som bruker mat, sigaretter eller alkohol som trøst. For både vektøkning, sigaretter og alkohol gir kanskje en øyeblikkelig følelse av trøst, men er det ikke på sikt. Tvert om så er det dårlige måter å trøste seg på fordi det bryter ned og ikke bygger opp, trenger man trøst og lindring må man søke andre steder. Min måte er å dempe behovet for trøst er å holde fokus på at behovet er lite.

Belønningsendring kreves hvis man bruker usunne vaner som belønning for ofte og for mye enten det er soving, sigaretter, mat eller vin. Belønning kan være så mangt, det er hodet som bestemmer hva vi skal belønne oss selv med. Det kan godt være et par timer med ei bok, et par timer i svømmehallen med badstu, det trenger ikke være et glass vin, et kakestykke eller annet usunt.

Målendring kan begynne når målet er definert, bevisst og gjennomførbart. Feks en Hellastur i mai, betydelig lettere, sunnere og mer energisk. Andre viktige mål krever også en betydelig innsats på helse/livsstilsfronten. Som å bygge på et hus, få økonomien og bosituasjonen endret. Det krever sin kvinne som oppegående ikke på krykker eller i rullestol.

Endring med museskritt er en klok strategi, for hvis en gaper over for mye på en gang greier en ikke å svelge, en setter i halsen. Hold fokus på trening første uke, kost andre uke, vin tredje og sigarettene til slutt. Da får kroppen og hodet tid på å omstille seg endringene en gjør, og tapsfølelsen blir mindre.

Å være i endring kan være spennede, krevende og morsomt. Det behøver ikke koste blod, svette og tårer, iallfall ikke blod og tårer. Å kvitte seg med dårlige vaner, er jo ikke noe å grine og blø av. Tvert om, det er til å juble av, tenk å bli et friere menneske kvitt laster og med fornyede lyster! Bare tenk, fornyede lyster lettere, friskere og gladere i dans med Zorba! Jeg kan nesten ikke vente.

Hvordan bli Stjerneblogger Eller Blogghore – Repost

2011-01-23T10:07:00.006Z

KONGLOMERATEN på Stein Galen la dette ut på VGB 24.2.2007, jeg har gravd litt i glemte innlegg som ble borte under omleggingen på VGB. Historikken på VGB blir vi nok aldri enige om men den er betydelig både lang og komplisert, det kan vi sikkert enes om.

Et skjevt, ironisk Blikk på hvordan bli VGB – STJERNE – Gode Råd til nye og uerfarne Bloggere

Enhver likhet med virkelige personer, er ikke tilsiktet, i så fall tilfeldig. Dette er ment å lese med et humoristisk, varmt blikk. Det kan like godt gjelde meg som andre, enhver som skulle føle seg truffet, bare gjør det…hehe…

Selvironi er sundt, selvhøytidelighet er usundt, kvalmende og helt unødvendig. God fornøyelse, kjære venner og uvenner, dersom noen vil være det. Jeg vil være venner med alle.

Få med familie, venner og venninner:
Da er du garantert både løfting, kommentarer, chat og masse oppmerksomhet.

Legg ut et positivt og inviterende bilde, gjerne gammelt eller halvskjult:
Slik vekker du tillit og troverdighet.

Legg ut ofte innlegg:
Da sørger du for å holde oppmerksomheten fanget.

Vær blid, hyggelig og godhjerta, ekte eller uekte:
Det viktigste er hva folk tror, illusjonen som blir skapt, ikke hva som er virkeligheten.

Sørg for løfting, om ikke annet fra nettverket:
Veldig viktig med løfting, jo oftere i kommentarfeltet, jo flere lesere!

Allier deg med andre stjernebloggere:
En aldeles helt nødvendig manøver, deres velsignelse er et must.

Vær kjapp å fange nye bloggere:
Ønsk velkommen, og kom på favorittliste med en gang!

Kommenter mye:
Slik blir du lagt merke til, og du er med.

Hold deg tilsynelatende nøytral:
Illusjonen igjen, aller viktigst, hva du gjør på sms eller mail vet bare noen få.

Vis elegant og nesten usynlig hvem som virkelig er favoritter og ikke:
Vær trofast mot de få, de andre blir skjøvet bak.

Bruk gjenkjennelige overskrifter, enten navn, store bokstaver eller lange og spennende:
Blikkfangkunnskap, se og lær!

Hold deg gjerne til få tema:
Det er trygt og leserne vet hva de får.

Vær ikke blyg med å appellere til sympati og omsorg:
Alle midler tillat, overdriv og øs ut!

Vær provoserende:
Noen tiltrekkes av det, som mygg mot lys.

Vekk raseri og aggresjon:
Vi har bygdedyr på bloggen også, vekk det gjerne!

Ha gode budskap:
Valg for de som trenger det, som har nok mørke ellers og vil fokusere positivt.

Lag eventyr:
Fang folks behov for eventyr og fantasi!

Dersom du ikke gjør noe av dette, kan du aldri regne med å bli en stjerneblogger på VGB. Og det er jo greit hvis det ikke er målet. Dersom du allikevel skulle vekke gjenklang og oppmerksomhet, gjør det i det stille, for konkurranseviljene er sterke.

Vær varsom så du ikke vekker misunnelsen, konkurranseinstinktet og sjalusien. Ingen liker å miste status, posisjoner og makt, ingen. Så terger du makta, regn med represalier, bloggen er langt fra snikksnakk og uskyld, i bunnen. Mørke krefter er ikke å spøke med, hold deg til de lette, lyse! Lykke til nye bloggere eller bloggere som vil opp og fram!

Hvordan det gikk hvis man fulgte disse ”rådene”, tror mange at de vet mye om. Den som vet minst er antagelig den som står historikken nærmest. Nettet fanger, nettet farger og nettet forfalsker virkeligheten slik du vil den skal være.

Sirenia ble Konglomeraten

2011-01-14T11:08:00.006Z

Sny skrev noen linjer om konglomeraten og det skapte minner, mange minner. Både om den vakre konglomeraten i Solund og konglomeraten på VGB. For da Sirenia ble utestengt fra bloggen, dukket hun opp igjen med nytt nick. Da som Konglomeraten eller Konglo som noen kalte henne, fordi konglomeraten var henne så kjær og nær.

KONGLOMERAT

Tenk å være så
sammensatt og enkel,
utilgjengelig og nær

Spennende å være så
ru og glatt,
tagget og silkemyk

Forunderlig å være så
sort og rød,
kald og varm

Besnærende å være så
grå og kompleks,
kjedelig og spennende

Forførende å være så
lys og mørk,
levende og død

Jeg er bergtatt
for evig og alltid
kjæreste konglomerat

Det er ikke akkurat en tekst jeg er mest fornøyd med men den sier ganske mye om konglomeraten, særlig den i Solund.

Sirenemyten og Sirenia

2011-01-14T11:03:00.003Z

Fra gresk mytologi satt sirenene ytterst på klippene og sang så vakkert at sjøfolkene seilte for nærme og forliste. Sirenemyten er også metafor for sjelen.

bkrs.biz/eDLmsc/sirene.jpg

Jeg kom i kontakt med myten første gangen i Hellas, der en gresk forteller fortalte om henne. I forbindelse med en båttur, der Cohen lød på øret sammen med bølgesprut på huden og vin på leppene.

Myten fascinerte meg, rent metaforisk, og det var derfor jeg tok nicket Sirenia. Jeg ønsket å lokke med ord, ikke sang, slik at jeg kunne medvirke til større bevissthet rundt valg og endringer. Høy ambisjon kanskje?

For slik jeg tolker myten, er både kjærligheten og livet en risikosport. Når vi velger å leve ut sterke følelser og sterke liv. Noen gangen dansende på kanten av Besseggen spillende russisk rulett, sterkt, intenst og besettende.

For i alt, også kjærligheten og livet ellers, ligger alltid kontraster. Som oppvokst ved havet vet jeg det. Godt/vondt, lys/mørke, storm/stille, lune havner/ville kast på åpent hav, ut/inn, opp/ned osv.

For dem som søker annet enn bare tryggheten og stillstanden, er myten fascinerende. På søken etter dypere lag, sannere innsikt, margen og sjelen. Intet mer eller mindre.

Fram med Pelsen og vekk med Korrektheten

2011-01-07T16:57:00.002Z

- Jeg er lei av stillongs, sier du.
- Du får kjøpe pels så slipper du så mye under, svarer jeg, helst en sid en.
- Er ikke det veldig politisk ukorrekt da, spør du.
- Jodda, fysjom fysjom, veldig ukorrekt, ler jeg og spør når jeg noen gang har vært det?

Denne vesle dialogen er vel ganske typisk for hvordan mange tenker og ordlegger seg i disse dager. Etter grrrusomme bilder, tatt av dyrevernere, i nyhetene, har dyrevernerne mobilisert. De har fått sin dyrekjærlighet frontet med noen kjendiser og kunstnere og med dem og media med seg, kan bare hele pelsbransjen legge ned.

Eller? Burde den det, særlig kanskje ikke etter tynne argument som politisk korrekthet og mediestyrte svertekampanjer? For pels er mye mer enn et varmt plagg. Pels er fra gammelt av en generøs gave fra dyrene, dyr skutt eller fanget av en pelsjeger som tilbragte hele vinteren med å passe feller, stelle med skinnene og leve isolert. Skinn og pelsverk som siden ble solgt videre for garving og søm. Pelsverk var eksklusivt og sysselsatte mange.

I dag, med fraflyttingspress på bygdene, er pelsdyrhold et viktig alternativ eller en attåtnæring for å kunne leve på bygda. For alle vil ikke til byen og leve politisk korrekte.

Min pels, en av dem, er fra en nutria. En beverrotte med spisse tenner og lang hale, som gir nydelig korthåret skinnende pelsverk men som også utgjør enorm skade der nutriaene liker seg. Og visste du at minken i skjærgården eter holmene tomme for sjøfuglegg og unger, at holmene er fulle av stinkende minkdritt og aldeles tause?

Og hva med kjøttproduksjon og burhøns, lever de livet sitt i pakt med naturen etter menneskelige verdier eller er de kun et ledd i vår vestlige livsstil? Billig, billig, kjøpe, kjøpe og ete ete, grådig, fråtsende og egoistisk? Et liv i storproduksjon av kjøtt, kan være et liv totalt blottet for etikk både i fjøs, i bur, på vei til slakt og under slakt.

Det er forskjell på pels og mat, det ene er litt mer nødvendig enn det andre, varme kan vi skaffe oss på andre måter enn å gå med pels. Men pels kan ha med nødvendig avretting å gjøre, fordi bestandene blir for store og gjør for mye skade, pels kan opprettholde ønsket bosetting på bygdene og viktige håndtverkarbeidsplasser, pels er ikke bare pelsdyr med blødende sår og avgnagde ører. Det burde vi tenke mer på enn å være politisk korrekt, for hvem bestemmer nå hva det er?

http://www.nutria.com/site.php

Velferdsfeller og Lykkepiller

2011-01-06T09:38:00.002Z

Må jeg så må jeg, og det må jeg i dag. Jeg må ut å måke snø, for snøen har lavet ned i snart et døgn. Det blåser også så snøen har lagt seg i minst en meter høye fonner. Heldigvis kjørte jeg bilen opp på veien i går, så jeg må ikke måke mer enn jeg kan klare. Svoger tar resten.

Og nettopp det handler det om når en blir gammel, syk eller ufør, hva jeg og vi kan klare. Hva det kan forventes utfra forutsetninger en kan klare. Når en ikke klarer seg, ber en pent om hjelp som damen fra Nøtterøy på over nitti som trengte ei ekstra hand en periode fordi armen var brukket. Hun ble tilbudt lykkepiller slik at hun kunne se mer positivt på livet og sin livssituasjon.

Se alltid lyst på livet, synger vi i visa, liksomglade og tilfredse. Sønnen til nittiåringen plystrer nok ikke det nei, tvert om så ble han fly forbannet og anmeldte kommunen for brudd på verdighetsgarantien. Den som skal sikre eldre et verdig liv. Nok en papirrettighet, spør jeg frekk fra havkanten i dag.

Frekk ble jeg også oppfattet da jeg også motsatte meg lykkepiller som medisin mot ptsd, nokså bastant tenker jeg. Starten på bearbeidelse av ptsd kunne ikke begynt bedre. Fastlegen tok permisjon og jeg ble overlatt til vikarer å brette ut en vanskelig livssituasjon. Da den unge kvinnelige nye fastlegen tok over, kunne jeg puste ut, hun ville hjelpe trodde jeg. Med smil og høflig håndhilsing tok hun styringen over løpet å hjelpe meg videre etter diverse. Diverse i form av mer enn de fleste må oppleve.

Styringen besto i lykkepillen, den ville dempe smerter og få meg til å sove bedre. Akkurat som om søvn var noe problem, jeg som kunne og fortsatt kan sove 12-14 timer i døgnet. Men lydig og takknemlig for hjelp, med en viss skepsis selvsagt, begynte jeg lykkepille ”behandlingen”. Med eneste resultat at jeg ble enda trøttere, enda tjukkere og enda sløvere, så da hun etter en måned sa jeg skulle tredoble dosen svarte jeg nei takk. Å betale i dyre dommer for å bli sykere var ikke en god idè, tenkte jeg surt og oppgitt og svarte sikkert deretter. Da ble det notert i legejournalen at jeg var frekk, så det er vel dokumentert.

Å tilby syke, eldre og traumatiserte lykkepiller er nok langtfra så uvanlig som noen kan tru. Heller motsatt, det mer regelen og vanen enn ikke. Samfunnet har ikke annet å tilby til mange. Ikke nok sykehjemsplasser, rehabiliteringsplasser, ikke nok samtalegrupper, ikke nok traumeoppholdplasser osv. Det er kun de sterkeste og heldigste med fastlegen som sammen klarer å orientere seg i jungelen av tilbud, for de finnes, kompetansen finnes for de aller fleste.

Aller viktigst er allikevel det vi gjør selv, som å måke snø feks. Som å bruke alle krefter på å klare seg selv lengst mulig og heller dø i forsøket. Å be om hjelp kan for mange bety å dø langsomt mens livmening og livsgnist langsomt tæres opp i taperrolle, sutre og klagerolle. Å kjenne seg til bry og være en belastning for de nærmeste, å bli omgjort til en bedende tigger og bli redusert til ingen og null? Nei, takk, ut å måke snø. Samfunnet skal ikke gå i velferdsfella pga meg nei. Ikke ennå iallfall.

”Jeg lever”, av Nando Parrado, ei bok om overlevelse.

2010-12-29T10:56:00.005Z

Det er annen dag jul, kulda har sluppet litt tak og første julegaveboka er lest. Ei bok om ekstrem kulde og overlevelse jeg ønsket meg til jul. Innfridde boka forventningene jeg hadde og kan jeg anbefale den videre?

Fredag 13 oktober 1972 mistet et fly kontrollen og styrtet i Andesfjellene. Av de 45 ombord overlevde 32 styrten, men 72 dager senere var det bare 16 igjen som levde. Hvordan klarte overhodet noen å overleve de særlig iskalde nettene uten mat, klær og varme? Jo de gjorde det mest ekstreme et menneske kan gjøre, nemlig å spise sine døde frosne kamerater, etterhvert som håpet om snarlig redning svant hen.

Men boka er så mye mer enn det, for bortsett fra å trå over grensen å ete sine venner, viser boka andre sider ved mennesker i ekstreme situasjoner. Godt kameratskap, god ledelse, god organisering og ikke minst grenseløs fantasi for å løse praktiske problemer. Flyseter som ble til truger og isolasjon i flyskroget til sovepose var bare et par eksempler på løsninger som bidrog til overlevelse.

Slik beskriver Nando Parrado rugbylagets vilje og evne til samarbeid og bevegelse: ”Du vet ikke hvor din egen styrke ender og innsatsen til de andre overtar. På en måte slutter du å eksistere som enkeltindivid. For en liten stund glemmer du deg selv. Du innlemmes i noe som er større og sterkere enn deg selv. Din innsast og vilje forsvinner inn i lagets kollektive vilje, og dersom den viljen er samlet og fokusert, vil laget forflytte seg og klyngen skyves framover på mirakuløst vis.” Som er en god beskrivelse av rugbyspill men også en god metafor for overlevelse under ekstreme forhold.

Da alt håp om redning i den massive fjellkjeden var borte, gikk Nando og Roberto til fots i flere dager i og over et fjellparti erfarne fjellklatrere med utstyr for det ikke hadde forsert før. En nesten helt umulig menneskelig bragd. Men Nando ville overleve, han ville møte sin far igjen og minske farens sorg og tap over morens og søsterens død som omkom i fjellet, kjærligheten til faren var hans største drivkraft.

Farens fortelling om en rokonkurranse han deltok i, hvor han nesten gav opp mot en konkurrent, hvor han stålsatte seg og kunne lide bare litt til og vant, lå også som et sterkt mantra i bevisstheten. Spis de døde eller dø, lid litt mer eller dø, valgene var enkle men krevde en nesten umenneskelig utholdenhet og vilje til å tåle smerte og lide. Og det viktigste å lide for, det viktigste å trosse døden for, var kjærligheten. For Nando kjærligheten til faren. Han måtte overleve for å trøste faren og minske tapet hans.

Om boka er verdt å anbefale? Ja, ja, ja, for hvert åndedrag kjenn etter og tenk jeg lever, jeg lever, jeg lever, for det gjorde Nando da de kom til folk i dalen og redningen var et faktum. Boka er en ”spektakulær overlevelseshistorie” som reklamen sier, en overlevelseshistorie spennede og nært fortalt, med dype og viktige budskap om å takle og leve med sorg, smerter, tap og lidelse, slik er boka ei bok for alle. Bedre å sloss og kjempe for livet og dø i kamp enn å gi etter og la døden vinne. I det lengste. For døden kommer ingen utenom, til slutt, derfor må vi leve, leve i stor kjærlighet så lenge vi kan.

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=5416184&rom=MP

Trolljegere oa Troll

2010-11-06T09:02:00.002Z

Troll og eventyr ble ofte brukt for å fortelle noe om maktforholdene i samfunnet. Troll sto for overmakt, det mørke, truende og farlige. Den som nedkjempet et troll med list og mot, ble helt og vant ofte prinsessa og halve kongerike.

Siden kongerike og prins er vunnet, får vi lete etter andre belønninger for å beseire troll. Eller skal vi la trollene leve i beste velgående og heller forsøke å bli venn med dem? Kanskje trollene også har et og annet å bidra med? Kanskje troll er der for at vi skal lære noe?

Og hva med egne troll, de vi har inni oss? Akspeterer du ditt indre troll, ja ikke bare aksepterer med elsker og er stolt av det? Vil ikke et godt forhold til eget troll redusere behovet for å kritisere andres troll og trolleri? Vil ikke stor kjærlighet til mange og mye, redusere hat, forakt og sinne?

Så hvordan håndterer vi troll, både egne og andres, spør jeg her en tidlig morgenstund ved havkanten. Der luften alltid er frisk og ren og himmelen nesten alltid blå. Slik er det å bo nær Norges mest solrike punkt. Men over til de andre punktene. Hvordan håndtere troll?

1. Vær helt trygg på hvem du er, hva du tenker og føler, la aldri andre få bestemme det!
2. Vær helt sikker på hva som leder deg, verdier står over folk!
3. Ha god balanse i å vende andre kinnet til (toleranse, tålmodighet og raushet) og øye for øye (grensesetting, respekt og energi)
4. Tro fast og sterkt på det gode, sanne og skjønne, gjentagelse er både et litterært virkemiddel og et pedagogisk prinsipp!
5. Tro på at konflikt er sundt, konflikt gir energi, dynamikk, kreativitet og endring!
6. Tro på ytterpunkter og kontraster, som virkemidler, ellers gjelder både og. Enten eller er for trangsynte!
7. Aksepter ditt eget troll, stell godt med det og trollet vil bli din trofaste venn livet ut!
8. Elsk mer enn hat, smil mer enn snerr, del mer enn gjem, tilgi mer enn å være uforsonlig!
9. Sørg for at vektskålen er tyngst på det positive!
10. Sloss for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder!

Enten vi kaller det synd, troll, destruktivitet, mørke eller hva, så finnes ikke enten eller, kun både og. Denne enkle erkjennelsen og sunne livsholdningen er både en forutsetning og en utfordring for å leve gode liv. Og det kan vi vel enes om, at vi søker det samme, nemlig gode liv. Og jakten på det gode liv betyr også jakten på troll, sett lyskasterne på dem og de vil krympe og

"Parodien" over Eggens Jern

2010-11-02T11:19:00.001Z

torsdag 11. februar 2010

En vanlig leser av Eggen`s Jern

Jeg må si at jeg var skeptisk til boka for forfatteren fyker rundt på bloggene som en hoven blei til tider. Han kan være både frekk, spydig og overlegen. Hva tar han oss for lissom, oss vanlige lesere og bloggere? Undermåls sinker og tapere? Men nysgjerrigheta er større enn ulysten..hehe..

Skepsisen ble ikke mindre da han åpnet boka med å presentere en av hoved personene som bærer boka. Frisser dama som er post dramatic, akkurat som ptsd er noe å spøke med? Den som bærer det korset bærer tungt. Lite troverdig syns jeg det var og bloggene var aaltfor laange. Den narkomane var artig å følge, det bor mer innabords i dem enn mange trur, det skal han ha. Forskeren, hva med henne, var hun troverdig tru? Kan forskere bli like hekta på blind tru og sekter som andre?

For boka handler om ei sekt, ei sekt som oppstår fordi mennesker er på leting etter mening. Samfunnet går adundas, og vi søker løsninger der de er å finne, om det så er i sekter. Sekt lederen er karismatisk, som slike pleier å være, og har talens nådegave. Snakker om kurver, ikke damenes altså men olje kurver og befolknings kurver. De er sammen fallende og når olja tar slutt må befolknings tallet gå ned med flere millioner. Jaja, er det ikke det vi ser støtt da? Hva er nytt lissom?

Sekter oppstår enten de er religiøse eller ikke, mangelen på mening, noe å tru på, noe større enn oss selv, det er der og det utnytter noen. Tegnene på sammen brudd og kollaps er tydelige, når et samfunn får de sju døds syndene som livs stil, ja da går det gærne veien. Samme veien som høna sparker, nemlig bakover.

Videre handler det om omega unger, design unger så å si. Unger designa utfra dna`ene demses. De skal redde jorden, bli våre etter kommere når vi andre er borte. Vi har design unger i dag også, for rike voksne som ikke vil eller kan føde unger på vanlig vis. Redde for slappe pupper etter amming oa ekkelt kropps og karriere hysteri.

Maten må jeg snakke om, for den er jo viktig for mange. Maten vi kjøper og eter i dag, er både giftig og usunn, tilsatt både kreft framkallende e-stoffer, farge og annet. Vi blir det vi spiser, altså blir vi forgifta på sikt. En kremerer sier at etter kremering er alt som blir igjen en propp fra tarmen, opphopninga av gifta vi eter. Den lar seg ikke brenne bort en gang.

Nysgjerrigheta ble metta men sitter jeg igjen med noe nytt om den gærne verden vi lever i? Ikke særlig annet enn det jeg veit fra før vil jeg tru, bortsett fra å få bedre detalj kunnskap og argument på hvorfor. Sånn sett er boka en viktig samtidsroman for de virkelig uopplyste, om de da finnes der ute? Og om de finnes, leser de neppe Jern av Eggen, selv om de burde.

Jeg tar ”Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede”, jeg er drittlei både steinete knauser, spisse egger og tørre enkvister, så det så. Dommedags spådommer og selv biografier kan få hvile i fred for meg, en stund. Kvinner som kler seg nakne derimot, blotter seg, det kan jeg like..haha..
Lagt inn av Sirenia kl. torsdag, februar 11, 2010

Etiketter: blogger, ironi, jern torgrim eggen roman 2010, leser, litteratur

Verdighetsdagen (Dignity Day) 20.10.2010 – Trend eller nødvendig Onde

2010-10-18T19:15:00.003+01:00

Det er for lite kjærlighet i verden, sa matkjeden Meny, trendy nok. Reklamefolk er ikke dumme, de sanser hva som selger godt før mange andre. Og hvilken knapp trykker de på for å selge, når de trykker på kjærlighetsknappen? Selvkjærlighetsknappen, selvfølelsesknappen, verdighetsknappen, joda, de henger i hop alle sammen.

Identitet og selvbilde henger sammen, akkurat som selvfølelse og verdighet gjør det. Alle trenger et snev eller to av selvkjærlighet for å elske andre og være snille og gode. Har vi virkelig kommet så langt i vårt samfunn at vi trenger en verdighetsdag? En verdighetsdag hvor fokuset går på betydningen av at ved å løfte andre så løfter man også seg selv?

Verdighetsdagen blir frontet av Kronprinsen og flere, målgruppen er videregående skole, men det er ikke bare de som fronter saken. For dette har jeg gnålt om så lenge jeg kan huske, åpenhet, ærlighet, raushet og varme, deling og inkludering med varme åpne armer. Noen som har hørt det før? For når vi peker på nettverksmisbruk, mobbing og ekskludering, så må vi samtidig vite hva alternativet er, hva vi ønsker å erstatte det negative og destruktive med.

Og dette blir latterliggjort av høy og lav, ofte og mye, hvilket jo tyder på at behovet for alternativer så absolutt er tilstede. Når blogger som ønsker å være enten litterære, akademiske, journalistiske eller elitiske, er de verste eksponentene for latterliggjøring av fag og ideer og er ekskluderende mot andre, ja da står det dårlig til med landets elite og behovet for en verdighetsdag er så sannelig berettiget.

Vi trenger å bli sett, vi trenger positiv bekreftelse og vi trenger verdighetsløft! Det er ikke alle gitt å tro så sterkt på egen verdighet, troverdighet og integritet at mobbing preller av, og ingen kan leve med sure negative blikk over tid uten å la seg berøre av det. Så dere, det er slettes ikke bare ungdommen som trenger å bli bevisstgjorte på verdighetens betydning, langt der i fra.

Ungdommen er samfunnets barometer på tidsånden, de er også et produkt av sine foreldre, skolen, media og nettverk. Så la oss ta verdighetsdagen på alvor, la oss tenke og reflektere over hvorfor vi trenger en slik dag, og la oss samle gode krefter for å gjøre samfunnet, sosiale medier og nettverkene våre mer åpne, inkluderende og rause. Gevinstene er åpenbare for både økonomer, psykologer, prester og ikke minst for folket selv, i betydning av oss alle. God verdighetsdag. Løft hverandre og løft deg selv samtidig!

Løft meg
Løft meg
ut til lys
bort fra mørke
Løft meg
bort til peis
vekk fra kulde
Løft meg
inn til hvile
fjernt fra uro
Løft meg,
ikke bær meg,
jeg går selv
EMO(-07)

Litteratur:
Bent Madsen: ”Sosialpedagogikk og samfunnsendring”, fagbok sos.ped.
Inge Bø: ”Barnet og de andre”, fagbok sos.ped.
Alice Miller: ”I begynnelsen var oppdragelsen”, psykologi autoritær oppdr.
N.K.Monsen; ”Det kjempende menneske”, Maktens etikk
Tommy Hellsten: ”Flodhästen i vardagsrummet”, overlevingsstrategier og avhengigheter
Karl Ove Knausgård: ”Min kamp”, selvbiografisk oppgjør mot den autoritære oppdragelsen og dens flodhester

Engler og Demoner i Konflikt og Endring

2010-10-07T10:49:00.004+01:00

Konfliktsøker, smak på ordet. Hvilke assosiasjoner får du da og ikke minst hvilke fordommer får du da? Det samme med konfliktsky, hvilke assosiasjoner og fordommer utløser det? Tenker du saker eller tenker du personer og hva tror du på? Tror du på stillstand eller tror du på endring og hva innebærer begge valgene av konsekvenser?

Kan vi definere konflikt? Javisst kan vi det, fritt husket fra forelesninger, er det uenigheter hvor følelsene blir involvert. Diskusjoner og uenigheter i seg selv, trenger altså ikke innebære konflikt. Det er kun når følelsene forstyrrer at det blir konflikt. For store endringer krever noe, krever ubehag og erkjennelse, krever at følelser involveres.

Hva med litteraturen og konflikt? Kan vi tenke oss ei bok uten konflikter? Ei krimbok uten konflikter? En roman uten personer og konflikter? Hva med ”Herrer i åndenes rike”, feks, er ikke hovedtema i boka nettopp hoevedpersonens indre konflikt mellom filosofi og virkelighet det drivende i boka? Kampen mellom troen på vitenskapen filosofi og troen på å være et godt medmenneske?

Hva skaper spenning i ei bok annet enn konflikter, enten det er på det ytre eller indre planet? Hva skaper den røde tråden boka følger? Og ikke minst hvorfor? Er det ikke spenningene mellom verdier, behov og lengselen etter noe som er drivkreftene bak? Lengselen etter endring og høyere himmel, dypere og sannere innsikter og større skjønnhet som ligger bak?

Og hva med litteraturblogger som er konfliktsky? Som i sin gigantomaniske tro på litteraturens eksklusivitet og ytringsfrihetens høye dører og vide porter, stenger for konflikter? Konflikter som forutsetning for litterært opphav, hvilken inkonsekvens og brist på logikk? For ikke å snakke om mangel på kunnskap?

Det er en illusjon å tro at endring er enkelt, noe vi inntar med vellyst og velvære. Større endringer krever kamp, indre kamp mellom forsvar av det trygge, forutsigbare, velkjente og åpenhet for andre tanker, andre syn og andre følelser. Ta bitterhet feks, eller hat og hevn, naturlige følelser etter overgrep og krenkelser. Naturlige følelser som skal få komme til uttrykk for å komme seg videre. Hvem tør og vil kjenne på de vonde, vanskelige og tabubelagte følelsene og erkjenne at de faktisk eksisterer til tider, i oss selv og i andre? Andres bitterhet, hat og hevn kan vi gjerne ane og formane, men egne?

Trangen til å være glansbilde, gjerne glitterdrysset englebilde, er større enn motet til å være ærlig og hel, vil jeg påstå med autoritet. Trangen til å velge ro og fred større enn mot til å tørre stå i ubehagelige konflikter likeså. Kan vi mislike konflikter, dvs mislike ubehaget de gir, og samtidig ikke være konfliktsky? Kan vi være konfliktsky og samtidig kjempe for endring? På hvilken måte i såfall? Er all forutsetning for endring, frivillig, basert på tillit, respekt og vennlighet eller kan vi endre noe gjennom tvang og pisk?

Det er tirsdag formiddag ved havkanten, sola skinner ikke fullt så varm lenger, sjøen ligger stille etter kald nordausting, bladene har blåst av asketrærne og Sirenia deler noen tanker og spørsmål. Sirenia, hun som mange snakker om men ikke med  sånn er det. Engel og demon.

Nytt åpent Brev til Fritt Ord - Fordeling av Midler til Blogger/Bloggere – Et hån mot fri Blogging

2010-10-06T14:58:00.003+01:00

Fritt ord? Så flott det høres men er det kun en illusjon, at ordet er fritt? Jeg forsvarte NKMonsen da hun fikk Fritt Ord-prisen i 2008, ikke for hennes meninger, men for hennes vilje til å bringe kontroversielle og utrendy/lite politisk korrekter meninger ut i det offentlige rom.

For essensen i Fritt Ord trodde jeg nettopp var dette, å gi rom for alle slags ytringer under ytringsfrihetens fane. Så også med bidrag til blogger/bloggere som hadde samme målet. Tok jeg så grundig feil? For med tildeling av midler til Litteraturbloggen(LB) begynner jeg virkelig å lure. Har dere ikke fått varsler eller gjort reaseach?

For LB er vel bloggen som burde stå sist i køen når midler fra dere skulle fordeles. Ikke fordi målene deres ikke er gode, ikke fordi det datatekniske ikke er godt, men fordi bloggen styres av personer som aldri skulle styrt en blogg:

- LB manipulerer med virkeligheten, sletter bloggere(ekskluderer og suspenderer og sletter alle innlegg og kommentarer fra disse) slik at den synlige virkeligheten er totalt annerledes enn den virkelige
- Manipulerer forsiden ved å ha nick som ikke er aktive
- Seiler under falsk flagg ved å ville framstå som en litteraturblogg, samtidig som den sletter/eksluderer litteraturkritikk og annen kritikk som ikke passer bloggen
- Den framstår nå som en blogg for litteraturopptatte og forfattere uten dens kritikere
- Den ikke bare utøser ”dødsdommer” men også aktivt medvirker til mobbing ved å først tillate mobbeinnlegg mot navngitte bloggere og fortsetter mobbing og sjikane etterat de utestengte ikke kan forsvare seg(jfr EBK bloggtroll og psykopati)
- Består av et lite utvalg forfattere som ikke blogger der hvis enkelte vanlige bloggere blogger der, oss/dem retorikk og gruppepraksis

Her er et sitat som er slettet på LB, et av flere lignende utfall mot også andre bloggere:

Anonym sa...
Denne burde vært ramma inn, kunne ikke stilt en bedre diagnose sjøl.

Og jeg kan godt tilføye at jeg mener du er et sjeldent psykiatrisk tilfelle som bør studeres av fagekspertisen. Kanskje de kan komme fram til en ny diagnose, for eksempel “generalisert bloggkveruleringslidelse med disfunksjonell personlighetsforstyrrelse”.
Denne lidelsen deler du med et par andre her inne.
Så synes jeg du skal ta en overdose av medikamentene du får, og rett og slett dø, så vi slipper å se det heslige, gamle, trøtte, stygge, sure, giftige, onde, kranglete og infule trynet ditt her mer.
Eller i det minste legge deg inn et sted og få adekvat behandling, gjerne elektrosjokk med 50 000 volt, etterfulgt av lobotomi der man fyller hjernen din med lim og sement.
Verre kan du uansett ikke bli.

(Anonym var Arthur i første setning som kommenterte kommentaren fra Roar Sørensen, jeg kan sikkert finne linker som viser rettmessig avsender.)

Mitt åpne brev til Fritt Ord finnes her med linker:
http://httpwwwgooglecomaccountsveser-sirenia.blogspot.com/2010/09/apent-brev-til-fritt-ord-angaende.html
Det finnes også her med kommentarer, også en god del som ikke har med saken å gjøre.
http://poetrixx.wordpress.com/2010/09/18/apent-brev-fra-sirenia-til-fritt-ord-stiftelsen/#comment-3844

Det åpne brevet lå også ute på facebook og fikk støtte av mange, også forfattere, som mente det måtte være en spøk at LB søkte om milder fra Fritt ord til å drifte blogg.

Jeg har som sagt all respekt for Fritt ords intensjoner, men at LB skal motta midler til bloggen er et stort hån mot vanlige bloggere og fritt ord.
- et hån mot Fritt Ord sine intensjoner
- et hån mot ytringsfrihetens prinsipper
- et hån mot de verbale overgrep den utsetter andre for
- et hån mot litteraturinteresserte
- et hån mot samfunnsengasjerte
- et hån mot toleranse, inkludering, åpenhet
- et hån mot demokratiske verdier
- et hån mot alle som ikke deler LB`s verdier, holdninger og meninger

Hvem jeg er? Jeg er et null iflg de som har fått tildelt milder til LB, et såpass lite null at min stemme ikke bærer fram fordi jeg er utestengt og uønsket, og jeg er ikke alene.

Hvem jeg ellers er? Ei moden modig sirene fra havet som har opplevd overgrep, både i personlige relasjoner og etterpå med forbigåing og svartelisting som lærer, jeg har møtt misbruk av nettverk og maktovergrep så jeg lider nok av en viss ”besatthet” av det.

Men jeg er også ”besatt” av god litteratur, av høyde og romslighet under taket, varme og inkludering. Som x-lærer med sos.ped. og norsk som hovedfag er jeg heller ikke uten kunnskap.

Min energi er liten, min rolle som vaktbikkje utspilt, mulig at vi som protesterte på søknaden fra LB antok at noen ville varsle men at ingen gjorde det, hva vet vel jeg. Men herved er min protest levert.

Hilsen Sirenia, Sirenja eller Sireniaen som er mine nick for den som vil ettersøke min troverdighet. Eller Else-Mette Oscarsen, siden nick og navn flyter over i hverandre, jeg har intet å skjule eller skamme meg over.

Åpent Brev til FRITT ORD angående midler til blogger/bloggere – Litteraturbloggen - Knebling av Ytringsfriheten og Manipulering av Virkeligheten

2010-09-18T09:37:00.006+01:00

Dere søker etter bloggere som hever ytringsfrihetsfanen høyt, luftig og romslig! All ære til dere for det, bloggere kan medvirke til å sette fokus på viktige saker, å slippe tvangstrøyen og være politisk korrekte og trendy og å øke mangfoldet i det offentlige rommet, ved siden av vanlig presse og media.

Men, det er et stort men, for når søknadene kommer inn, må dere velge hvem som skal tildeles midler og hvem som ikke fortjener å få dem? Er det de som er gode på å manipulere på nettet, de som sletter og redigerer og skaper en virkelighet som passer for dem, som skal få midler? Er det dem som er gode på å skape nettverk uansett med hvilke virkemidler?

Sirenia har vært på nett en stund, først som blogger på VGB fra -06 og siden på ulike forfatterblogger, først på den nå nedlagte Forfatterbloggen(FB), siden på Forfatterloggen(FL) og Litteraturbloggen(LB), så jeg kjenner historikken godt, om enn subjektivt observert.

FB ble preget av splitt og hersk etter at Azimut begynte å blogge der, noen synes hans angrep på mange forfattere og andre var for sterke og sjikanøse, så derfor ble FL opprettet. De som skrev litterære innlegg ville ha et sted de kunne være fritatt for latterligjøring og negativ respons. Andre som tålte bedre nickets trange litterære syn og negative utfall, ble opprørte da han sammen med Pia ble ekskludert etterhvert på en noe ufin måte. Da de sammen opprettet eget forum, fulgte noen etter.

For LB skulle være bloggen der ytringsfriheten framfor noe skulle vernes og hegnes om. En stund. Inntil kritiske røster og konflikter ble for sterke, på nytt splitt og hersk. Men denne gangen med betydelige sterkere midler, som først mobbekampanjer mot enkeltbloggere, som videre suspendering og sletting av uønskede kristiske kontroversielle bloggeres kommentarer, som manipulering med ord og virkelighet ved at kun et syn var synlig, som fortsatt forfølging i bloggen etterat de uønskede var borte, som manipulering med ikke aktive bloggere og deres tekster. Listen er lang og kunne vært lenger.

Nå står det mange inaktive på fronten, for å gi et skinn av aktivitet og liv, det repostes gamle innlegg fordi bloggsjefen mener innlegg tilhører bloggen og ikke forfatter. Det har vært et strev for noen å få seg slettet derfra. Til og med de som nesten ikke har blogget der, men som tjener bloggledernes ytre alibi som en attraktiv blogg.

Denne protesten går ikke først og fremst på noen men noe, min agenda er å sette lys på maktmisbrukere og maktovergripere i samfunnet og på nett. Innlegg om N.K.Monsens ”Maktens etikk”, om den autoritære oppdragelsen i ”Begynnelsen var oppdragelsen” av A.Miller oa forfattere med filosofisk og psykologisk tilnærming til emnene, tåles ikke. Tross faglig og litterær tilnærming.

Det er ikke med stor glede jeg skriver dette, heller tristhet over at det ikke er mulig å blogge fritt uten å oppleve de sosialpsykolgiske kreftene så sterkt, attpåtil på blogger som vil tiltrekke seg godt skriveføre, samfunns- og litteraturinteresserte bloggere.

Blogger som fremmer ytringsfrihet, kontroversielle synsvinkler, ikke korrekte meninger og holdninger bør belønnes med midler. De andre bør få leve eller dø i stillhet uten verken oppmerksomhet eller belønninger i form av midler. Den som er enig med meg i det, bør la sin stemme høres. Våger du det?

Etterord: Her er linker til historikken og maktmisbruket, sjikanen og trakasseringen. Ikke særlig lystig og kulturfremmende men viktig dokumentasjon på virkeligheten, særlig ”Gubbegnål og Manipulering med Virkeligheten” er karakteriserende dokumentasjon:

http://httpwwwgooglecomaccountsveser-sirenia.blogspot.com/2010/08/den-svarte-pedagogikken-alice-miller-i.html
http://httpwwwgooglecomaccountsveser-sirenia.blogspot.com/2010/08/gubbegnal-og-manipulering-med.html
http://httpwwwgooglecomaccountsveser-sirenia.blogspot.com/2010/07/anonyme-pa-nett-forutsetning-eller.html
http://httpwwwgooglecomaccountsveser-sirenia.blogspot.com/2010/07/den-gode-bloggen-en-illusjon-eller.html
http://httpwwwgooglecomaccountsveser-sirenia.blogspot.com/2010/07/betraktninger-over-herrer-i-andenes.html
http://httpwwwgooglecomaccountsveser-sirenia.blogspot.com/2010/06/pa-nett-pa-nettet.html
http://httpwwwgooglecomaccountsveser-sirenia.blogspot.com/2010/06/lukket-blogg-et-mislykket-eksperiment.html

Jakten på Byttedyr

2010-09-11T15:44:00.002+01:00

Vi kryper stadig nærmere, sakte og stille, vinden kommer mot og byttet beiter fredelig i grønne enger. Endelig er vi på skuddhold, kan heve rifla og søke byttet i kikkertsiktet, pulsen er høy og svetten siler, men armen og handa er stø som fjell. Vi bommer aldri vi men treffer akkurat der vi skal. På det mest sårbare.

Andre jegere har kommet til kvelden, spist seg mette og vel så det og har kommet til kveldens høydepunkt, drammene og skrytinga. De skryter av forakten til de gnålete kjerringene sine som de lettet har fått ei uke fri fra, alle storfiskene de har dratt og alle byttene de har lagt ned med perfekte skudd, der de sitter i koiene om kvelden, svette, skjeggete, skrytete og storkjeftede.

- Har du hørt om han Ola, overdøver en av dem, Ola som satt på post da begravelsesfølget dro forbi, forlot posten og stilte seg i veikanten med lua i handa.
- Nei, men for en dust, å forlate posten sin da, svarer de andre, det får da være grenser for høflighet.
- Det var kona som skulle begraves, skjønner dere, svarer fortelleren, Ola skulle vise henne den siste respekt.

Øynene blir blodskutte og svømmende ettersom drammene hives innpå, vomma må luftes gjennom åpen smekk pga overeting, og de sitter og skrever med tykke lår under stramme bukser. Tanken om at kjerringa synes det er godt å slippe å ha dem i huset, faller dem ikke inn, overhodet.

- Men hva med Petter da, hørt om han, bryter den andre inn, storviltjegeren som var så puslete.
- Puslete jegere finnes vel ikke, svarer en av dem surt.
- Jo, han var litt puslete, svarte fortelleren, men han var svær til kar allikevel, trodde han.

Heller ikke at mange gjennomskuer dem der de sitter skrevende og skryter uhemma, for de kjenner hverandre etter år på jakt sammen. Som den gangen den vesle spede Petter dro på jakt og så så dårlig.

- Ja, så få høre om Petter Pusling da,maser de andre.
- Jo, Petter våknet en morra og så litt disig, han trudde derfor det var tåke ute. Selv etter at han ble edru utpå formiddagen, var det like tåkete. Men han sa ikke mye om det bare tuslet forsiktig på drev, å sitte på post og skyte turde han ikke, han hadde lært leksa si, svarer fortelleren.

Fra den gangen han i stor rus av selvsikkerhet, skjøt hinden på for langt hold, bakfra. Skadeskutt bakfra, med timer på søk etter det lidende dyret, de andres kjeft da de endelig fikk hold og fikk skutt det skadde dyret, timer med å vomme ut tilgriset kjøtt, med sprukne tarmer og møkk overalt, timer med å skjære bort verdifullt kjøtt, jo han hadde lært. Hans jegerære og manneære sto for fall.

- Herregud for en dust, svarer de andre foraktfullt, noe så dumt.
- Ja, jeg var nå ikke helt ferdig heller da, svarer fortelleren snurt over å bli avbrutt men fortsetter.
- Derfor ble det ikke bytte denne dagen og da han gikk i dusjen om kvelden, oppdaget han grunnen til det doble tåkesynet, dobbelt sett med kontaktlinser, ikke mindre.

Historiene er mange, jegerne er mange og det er høst og jakttid. Sesong for machomenn og deres årsferie fra heimen og kjerringa. Hjemme sitter kjerringa med jegerprøve, pc og nettet for seg selv.

Plutselig løfter byttet hodet og stirrer rett på, står som frosset fast, kan ikke løpe. Vi løfter armen igjen, får byttet inn og trekker, sekundene tikker både sakte og fort, først kommer smellet, deretter fallet, snart ligger byttet og rykker i kramper. Da reiser vi oss, går rolig bort og betrakter byttet. Vel fornøyde med dagens utbytte, ikke kapitalhjorten men ikke langt unna. Kapitalhjorter får dø i fred, av seg selv.

Når Mors lille Ole blir Kvinnehater

2010-09-06T14:41:00.002+01:00

Mors lille Ole ja, pjokken med den lyse luggen og de blå uskyldige gluggene, hvordan kan han bli til en mann som hater kvinner? Lille Ole som er omgitt av gode kvinner og fraværende menn, gode kvinner for det meste men som aldri kan oppveie tapet av en nærværende far. Og enten far er på anlegg, på sjøen, på arbeid, på fylla eller hos elskerinna, like lite kan antagelig moren for det. Men slik begynner det.

Eller? Det kan jo også hende at moren er ei forfengelig flyfille, ei lat drikkfeldig subbe, men mest sannsynlig er hun trippelarbeidende og har lite overskudd hjemme, til lille Ole og andre. Siden det ikke er så enkelt å ta ut skuffelsen, sinnet og sårheten over den fraværende faren, på han som ikke er hjemme, blir det moren som får unngjelde. Det kan jo hende at lille Ole har sett faren også, de sjeldne gangene han er hjemme, skjelle ut og skamslå moren. Hva vet vel vi.

Strategiene for selvhevding kommer tidlig, skryt og løgner om hverandre, hva som er virkelighet og ikke er ikke så nøye, bare lille Ole scorer poeng i form av anerkjennelse, rekspekt og oppmerksomhet. Og siden han mangler respekt for kvinner og jenter, finner han fort nok ut at det virker som trekkpapir på enkelte av dem. Mors lille Ole blir en sjarmerende frekkaskjekkas som aldri lar seg hemme.

Selvsikkerheten tar de for trygghet og lar seg forføre den ene etter den andre.
Og i sengen, på gulvet, på kjøkkenbordet i skogen eller hvor det måtte oppstå akutte behov, tør vi hviske lavt om det, der han sikler etter mer og mer bekreftelse: er jeg stor nok, er jeg flink nok, er jeg øm nok, fort nok, sakte nok, kommer det tiggende drypp for drypp i takt med svetten, anstrengelsene og slitet. Elskov blir et ritt, mare-ritt, og ikke nytelse og samværnær, for den utvalgte som må sukke, stønne og skrike for å oppfylle de gnålete behovene.

Mors lille Ole blir til verdensmester og Guds gave til kvinnene og slik farer han fram i verden, der han nedlegger den ene etter den andre, ettersom de trekker seg unna. Det er selvfølgelig aldri han det er noe galt med, derimot kvinnene som ommøblerer virkeligheten i sitt hode og drar vennene med seg til sitt revir. Han blir til drittsekk for mange, hvilket er tungt å fordøye. Derfor lar han seg trigge, særlig av noen, når selvfølelsen og selvkjærligheten blir pirket i og truet.

Til han en dag sprekker som trollet i sola, gørra får rennefart med silkehanskene av og angriper lik, akkurat, en mann som hater kvinner. Så hva gjør vi da, med mors lille Ole, når han blir kvinnehater og flyr i strupen på de som truer hans oppblåste sviktende selvbilde mest? Skal vi fly og gjemme oss i redsel, skal vi bringes til taushet for godt eller skal vi ta silkehansken på og slå knockout i andre runde?

Søskenkjærlighet

2010-09-03T13:24:00.003+01:00

I begynnelsen var oppdragelsen, oppdragelsene, de gode, de dårlige, de optimale, de elendige, uansett oppdragelse setter de spor. Spor i roller vi spiller, mønstre vi tillegger oss, skader i selvoppfatninger, rifter i personligheten og merker i identiteten.

- Du må være forsiktig med Emil, sa moren til sin datter, så henne amme barn nummer to og Emil, ettåringen, stå inntil med hodet i fanget hennes. Mormoren leste blikket til Emil og så bunnløs sorg.

Slik begynte livet for Emil, et langt liv med å spise smuler som ble til overs. Det ingen andre ville ha, det som var igjen når andre hadde forsynt seg, det som var godt nok for han som ble til overs når moren bare rådde med den siste. Fuglene ble hans beste venn, de spiste også smuler og sang så vakkert.

- Vær den kloke du, vær den snille du, vær den tålmodige du, vær den tause du, så skal jeg elske deg så mye jeg kan, sa stemmen til moren stille og trist når Emil plystret vakre fuglelåter for henne.

For Arild ble det annerledes, han forsynte seg fritt av alt han ville ha, ble aldri nektet noe, for sinnet tyranniserte dem alle. Skrik og gnål, rasende blikk og skarp stemme, fikk både moren og Emil til å krype forsiktig og underdanig. Men han fikk høre det han også, morens stemme var jo der.

- Se på Emil du, hvor snill og klok han er, han rydder opp etter seg han, sitter pent ved bordet, gjør leksene når han skal og så flittig han skal, at du ikke skammer deg over å være så uregjerlig og trassig.

Slik skapte moren i sin uforstand og utilstrekkelighet to brødre, en Omnia som satt øverst ved bordet og regjerte med trassig hand og en Nemo som satt nederst og spiste smuler, to brødre som sto i stadig konflikt pga rollene de fikk så tidlig. Sjalusi, misunnelse og rivninger ble deres daglige samværsform.

Og det preget dem videre, Emil som fant fulgleunger han skulle redde, stakkarer som hadde det vondt, han spilte Jesus og skulle elske dem gode og vakre, fikk aldri nok av å elske uelskbare.

Arild fikk også brynet seg på sine valg, det var ikke alle som var like lette å kue. Men han fant da til slutt en trofast sjel, som beundret han tilstrekkelig og lot han styre som han ville.

- Jeg er bekymret for Emil, betrodde moren Arild rett før hun døde, vær forsiktig med han, fortsatte hun. Bekymret for oppgjøret hun visste ville komme når hun var borte.

Og bekymringen var ikke uten grunn, for Arild ville bestemme hvor mye hver skulle ha, helst skulle han ha alt alene og dytte gjøkungen ut for godt, nå da han kunne regjere uten at noen stoppet han. Slik ble konfliktene mellom Arild-omnia og Emil-nemo til blodig krig, med arveoppgjør som arena og scene, omnia ville ha kontroll på alt og ha alt, og nemo ville ha mer enn smuler.

I begynnelsen var oppdragelsen, der det meste dannes og formes, og noen kommer ikke lenger enn dit, tross hud som rynkes og kropp som forfaller, de forblir som barn hele livet, og sloss til siste blodsdråpe. Andre finner fred, i seg selv i i hverandre, de blir til noen, de likeverdige, likestilte, kloke og rause.

Når Kogni og Emo kriger

2010-09-03T12:52:00.003+01:00

Neida neida, smiler hun, alltid smiler, aldri sur, sint eller lei seg, følelsene er skrudd av, totalt, ikke bekymr dere, her er alt bra, jeg har vært ute en vinternatt før, som man reder så ligger man, det preller av, kan ei ta ansvar for andres følelser, la dem holde på, holde på, holde på....

Men når de holder på jevnt og trutt gjennom uker så skjer det noe, den massive sjikanen, de slemmeste løgner, de verste utskjellingene bryter henne ned, til slutt, bit for bit. Det minner for mye om andre øyeblikk, minner hun trodde hun var kommet lenger i å bearbeide.

Men livsløgneren, superskjønnmaleren, unnskylderen av alt og alle, kommer til kort når Kogni brytes ned, Kogni hennes gode venn tankekraften og viljen til å bestemme hva og hvem som skal få komme innenfor. Hun vil, hun kan og skal, hun skal styrkes ikke svekkes maler det om igjen om igjen, mantraet for å finne mening med å leve videre. Tykkhudet, kald og rolig.

For når Kogni bestemmer, murer hun følelsene Emo inne og nede, fordi hun ikke orker å ha det vondt, sorgen, sinnet, tristheten, håpløsheten blir for tunge byrder å bære. Og når hun murer følelsene inne, kommer smertene i kroppen, trøttheten av å bruke så mye energi på å holde tilbake, så trøtt at hun kan sove hele dagen og natten med små pauser.

Derfor er det godt når Kogni brytes ned, allikevel, får da får følelsene fritt utløp, i de frigjørende tårene som var frosset fast, i smerten over andres styggedom som hun aldri venner seg til, sinnet over at det alltid er henne de er ute etter, sinnet over at andre tar kontrollen over hennes liv, sinnet over å kjenne seg som nemo, nullet, ingen, den ynkelige, stakkaren, den svakeste, tiggeren som kan sparkes på, spyttes på til hun ikke makter å reise seg igjen, enda en gang, enda en gang.

Men som havet hun elsker og kjenner seg i ett med, etter storm kommer stille, og etter kamp kommer hvile, hun vet og hun må kjempe for å la begge være tilstede i livet sitt, både Kogni og Emo, ikke enten eller og de utmattende kampene de må ha seg i mellom, hun kan ikke velge bort smerten, like lite som hun kan velge vekk tankeviljen.

Nei, la de leve sammen, ikke i kamp, men i samarbeid og samklang, slik må livet videre være, nå skal hun bruke Kogni og viljen til å skaffe seg et friskere liv, men la Emo få sippe trist og sentimental når han kommer, grine gledestårer, rase over urett og gi han varme, rause og åpne velkomster i stedenfor lukkede dører.

Foto fra Rovinj i Kroatia. Et vakkert sted ved kysten nær Italia.

På gjengrodde Stier

2010-08-28T10:35:00.004+01:00

Komme til hektene fikk jeg høre en av dagene, av en som knapt nok vet hva hekter betyr. Til en som finner det mer en spennede å hekte hektene av andre og seg selv enn å passe på at hektene er lukket, lik reiser i indre og ytre rom.

Her om dagen foretok jeg en slik ytre reise, og med holdningen at reiser er spennende, utvidende og lærerike, vil enhver reise bety noe. Reisen gikk vestover, først med fly over Folgefonna bla og tilbake med egen bil, totalt 60 mil. Og gjengrodd var det her og der, på Stord av mange nybygg og gjengroing av åpne landskap grunnet mindre beiting, og over fjellet pga mildere klima og flytting av tregrenser.

Stord lærerhøgskules hybelhus i vakker solnedgang.

Vestlandet slutter aldri å fascinere, en ser så langt vestpå i motsetning til østpå hvor kysten er flat og en ikke ser lenger enn til nærmeste nabo. Vestpå ser en beitende sauer i liene, små hus og gårder langt borte, høye fjell som omkranser det hele og tåkedotter som sveiper lavt over.

Fjella binder fuktigheten og slipper den ned, ofte, noe som resulterer i en grønn frodighet som gir den reneste luften og friskeste, det er bare å supe den inn og ta dype magedrag. Fylle øye og nese til randen av det beste. Utover Etnefjorden spratt den fredede laksen lekent og en rådyrfamilie beitet fredelig rett ved den smale veien langs fjorden.

Innløpet til Etnefjorden og Ølen på andre siden.

En liten avstikker før turen over fjellet var en vedmodig og god opplevelse, gamle minner trengte seg på sammen med undring over livene vi har levd og tiden som går så altfor fort. Hva, hvem og hvordan skal vi bruke resten av tiden på er relevant å spørre seg?

Uansett tankesprang, det var en kort reise men den var rik på innhold og inntrykk, som alltid fordi holdingen til reising åpner for det. Og ved reisens slutt, reisen på gjengrodde stier, venter katten og røttene til mitt hav. Vårt hav.

Duken og Bjerkesundet

Den svarte Pedagogikken – Alice Miller ”I begynnelsen var oppdragelsen”

2010-08-17T17:24:00.002+01:00

Den som tror at den autoritære oppdragelsen og dens konsekvenser er avlegs, kan lese Min kamp av Knausgård, eller Alice Miller ”I begynnelsen var oppdragelsen”. Siden jeg har sagt såpass mye om Knausgård før, skal jeg her konsentrere meg om Miller og særlig hennes syn på Hitlers oppdragelse og barndom.

Den svarte pedagogikken, oppdragelse som forfølgelse av det levende, er det samme som den autoritære oppdragelsen eller tilpasningssosialisering som den også kalles. Dvs med alle midler, straff og belønning, stimulering av frykt og skyld, taushet og skam oppdra borgere. Bare slik får man lydige, passive, uselvstendige, underdanige tilpassede borgere, et nyttig og nødvendig redskap for herskere og despoter.

Den ytterste, verste og største konsekvens av den autoritære oppdragelsen var Hitler, herskeren med totalitær makt og verdensmaktbehov. I antallet drepte totalt i 2.verdenskrig, 50 000 millioner, av dem 6 millioner jøder, er han den største tyrannen som noensinne har levd. Hva lærte vi av det? Hva slags konsekvenser fikk det videre? Og hva slags barndom skaper og fostrer en slik tyrann?

Etter Nürnbergprosessene og etterkrigsoppgjøret, ble det slik at alle nå kan dømmes for å følge ordre hvis ordren er umoralsk overfor menneskeheten. Ikke bare herskeren alene kan dømmes for sine overgrep. Også folkene rundt ham, den innerste sirkel, de som gjør det mulig å komme til makt, holde på makt og gjennomføre makt, kan dømmes. For uten det lojale nettverket rundt en leder, heller ingen folkeforføring av masser.

Hitler var et begavet barn med mange talenter og ressurser, men farens bakgrunn som sønn av ukjent far, muligens jøde, en skam som skulle forties, en krenkelse som måtte kompenseres, skapte en straffende far, en tuktende far, både fysisk og psykisk. Fysisk tukt og ydmykelser, troen på herding av kropp og psyke, skapte en trassig sønn som ga blaffen i skolen for det var plassen der han kunne leve ut sin opposisjon mot faren.

Mange vil ha det til at moren var en kjærlig mor som skjemte bort sønnen, men det avviser Miller, ingen kjærlig mor lar mannen krenke et barn slik hun gjorde. Så begge foreldrene må bære ansvaret for sønnens videre liv og skjebne, og alle dem som falt for hans nasissistiske personlighet, for tidlige dype og sterke krenkelser skaper narsissisme. Dvs stormannsgalskap, mangel på empati, selvhat og selvkjærlighet, kompensering for tapt kjærlighet og behov, psykopati og råskap. Fruktene av barndommen fulgte han selvsagt hele livet. Adolf Hitlers barndom – fra skjult til åpenlys gru.

Tilslutt et sitat av svart pedagogikk med Hitlers stemme: ”Min pedagogikk er hard. Det svake må hamres bort. I mine ordensborger vil det vokse opp en ungdom som verden vil bli forferdet over. Jeg vil ha en voldelig, herskende, uforferdet, grusom ungdom. Slik må ungdommen være. Den må kunne tåle smerter. Intet svakt og kjærlig må hefte ved den. Det frie, seierrike rovdyret må lyne ut av dens øyne igjen. Sterk og vakker skal min ungdom være ... Slik kan jeg skape det nye.”

Dette er sikkert kjent stoff for mange, men det skader ikke å ta en kortversjon av det. For uten at vi vet, uten at vi kjenner igjen, uten at vi tør å tale og stå opp, så kan det samme skje igjen. For det er mange som bærer på store drømmer, det er mange som bærer på dype krenkelser, det er mange nok som er villig til å la seg forføre. Men ikke uten å spørre av hva og av hvem.

Alice Miller sveitsisk psykoanalytiker: ”I begynnelsen var oppdragelsen” 1980

”Den største grusomhet man tilfører barna, består vel i at de ikke får lov til å gi uttrykk for sin harme og sin smerte uten å risikere at de mister foreldrenes kjærlighet og sympati.”

Hun har også skrevet ”Barneskjebner” og ”Du solls nicht merken”

Vasskrabbe

2010-08-15T17:00:00.003+01:00

Denne vesle teksten er en korttekst inspirert av en annen korttekst. Vi lever i aksjoner med hverandre både utenfor og innefor, slik er det, åndene som svever over vannene har ikke og gir ikke fred, enten de er av det gode slaget eller av det dårlige.

Jeg tillot meg, frimodig nok, å endre innholdet i teksten den ble inspirert av. Vasskrabba er en metafor for hva du vil tolke det som, det gjør du jo alikevel. For meg ble den nye metaforen den grådige kapitalismen.

Vasskrabba

Krabba er ei underlig ei, vokser og vokser, det tar aldri slutt, skifter hus etter hus, blir aldri fornøyd, blir aldri stort nok. Jo mer svulmende ytre jo tommere indre, et indre av flytende gørr, jo større mer fryktinngytende klør, jo mindre krefter å klype med.

For krabber som skifter skall men ikke ham, blir til vasskrabber. Når krabba skifter skall, kan hun parre seg, men frierene uteblir hos vasskrabbene, de er ikke levedyktige og skal alikevel dø, ingen gener skal føres videre for vasskrabba.

Allikevel løper vasskrabba forvirret sidelengs med digre krabbeklør foran seg stadig sulten, stadig angrepslysten. Hun ser farlig ut, og hun klyper når hun kan, men hun er uten krefter og makt til å gjøre skade annet enn på seg selv. Så hvorfor være redd henne?

Klippen og Krykken

2010-08-15T16:30:00.008+01:00

Det vakreste livet har å by på er kjærligheten, enten det er kjærligheten til barna våre, til kjæresten vår eller kjærligheten vi kan se mellom to.

Av og til kommer relasjoner i ubalanse, vi kan gro fast i roller hvor vi er enten krykke eller klippe.

Aller best fungerer forhold når vi kan veksle på å være hverandres klippe og krykke.

For aldri er noen bare sterke, aldri er noen bare svake, vi er både og.

Klippen og kryggen

Han er klippen
klok, rolig og trygg
hun er krykken
når han trenger hvile

Hun er klippen
varm, modig og iherdig
han er krykken
når hun trenger hvile

Slik danser de
Slik ler de
Slik gråter de
Sammen

Gubbegnål og manipulering med Virkeligheten

2010-08-14T09:37:00.002+01:00

Hvem ønsker å vite sannheten, den umulige sannheten, stort sett ingen. Arthur har rett i at vi ommøblerer sannheten etter eget forgodtbefinnende, eller rettere sagt det selvbilde og den selvkjærligheten alle må ha for å opprettholde et snev av mening og integritet i tilværelsen. En tilværelse som på LB har utviklet seg til total meningsløshet.

For når dette innlegget, skrevet med smil om munnen etter en liten observasjon, der Arthur hadde sju innlegg på framsida og Poetrix seks og de var de fremste klagerene på andre og dårlig litterære prestasjoner, medfører suspensjon i tre måndeder, kan man begynne å lure.
....................
- Kjedelig kjedelig, gnåler det.
- Gjentagelser gjentagelser om att og om att, gnukker det.
- Samme tema ulike måter å gnåle på, gnir det inn.
Det som er pussig er at når menn dominerer og bruker hersketeknikker, kaller de det ovenfor kjerringgnål. Når menn gnåler, gnukker og gnir, kaller de det selv noe annet. Pussig hva? Pussig også at klagerne er de med flest synlige fjes på framsida, altså de mest aktive? Er det ikke menn også?
Bloggen er blitt fin den, med flere steder å legge ut innlegg og snutter og aktiviteten er høy. Men har kvaliteten blitt så mye større, både på innlegg og kommentarer? Hvis det var så, hva er det noen klager etter da?
Som noen skjønner så antyder jeg at de mest misfornøyde er de som er mest aktive og som har best muligheter for å skape den etterlengtede kvaliteten. For den som tier, den kan umulig være ansvarlig for nettopp det. Eller?
.................
Det er også lov til å lure når alle innlegg forsvinner, innlegg om Knausgård, Horst og Ragde, hvorfor de gjør det? Er det ikke nok med suspensjon uavhengig regelbrudd? Er det ikke ille nok? Innleggene kunne vel stå.

Og hva med å holde dørene oppe, innlogging åpen, slik at det er mulig å legge inn kommentarer alikevel, tross utestenging? For at alle skal se hvilken godt begrunnet utkastelse det var? Slik at man kan ta siste stikket og kaste folk på ræva og hodet ut, for godt?

Og til sist hva med slettemanien hovedaktørene på LB er de fremste til å bedrive, i hytt og pine slik at det skal tjene deres sak, en sak de desperate forsvarer skal være litteraturens ene og alene. Tror dere virkelig noen lenger tror på det?

Og tror dere virkelig at dere kan skalte og valte med folks tid, kreativitet og innsats for å favne og hegne om litteraturen i deres totalt uskikkethet til å drive en litteraturblogg? Da er dere jammen ikke bare totalt virkelighetsfjerne, totalt manipulerende men også noen totalt gigantomaniske keisere uten klær.

Og til sist, med dere til å styre, skalte og valte etter humørsvingninger og mangel på impulskontroll, trur dere dere noensinne kan greie å opprette og opprettholde et regime verre enn verste terrorvelde og skrekkscenario? Hva slags tanker har dere om folk egentlig, menneskesyn, at de er flokkdyr uten egne tanker, meninger, moral og vilje?

Vindvær og Skam

2010-08-13T16:01:00.002+01:00

Rettstjenerens stemme i en liten alpelandsby i ”Bestialitetens historie”har mangt å berette og maler i hodet, om hvitvinsdrikkens, siderdrikkens og saharavindenes virkninger på menneskenaturen. Om normale mennesker som begår de grusomste handlinger, om slakting av egne barn, om hustrudrap og andre uhyrligheter.

Det blåser vinder ved havet denne sommeren, det blåser og blåser, det tar aldri slutt, det tar aldri pause. Havet og bølgene får aldri hvile, det tvinges til bevegelse dag og natt, det utmatter, det sliter og det påvirker. Hun ser og hører bølgene rulle, kave og aldri være i ro. Og melodien i dem i dem. Melodien som uroer, som hugger og plager, som aldri lar henne være i fred. Og kjenner skam og sorg, dyp skam og sorg over vindværet og seg selv som styrer så dårlig.

Sommer, vindvær og skam, kan det henge sammen, spør stemmene. Sommer og vindvær ja, men skam? Sommeren, årets lyseste, varmeste og frieste tid hvor sansene berøres med fristende smaker, gode lyder, bedøvende lukter og kjærtegnende vind, er det ikke slik det bør være sier stemmen. Men vinden kjærtegner ikke denne sommeren, ikke ofte, mest plager den mer enn noe annet, tankene, minnene, følelsene, skammen som følger.

Sommere som var, da hun satt i den gamle kurvsofaen ute, gipset fra tå til hofte, lyttet til de andres glade fjerne stemmer, rop og latter. Utenfor, forlatt, alene med tankene som eneste selskap, som gjorde henne tankefull, innadvendt, annerledes, som ga henne kritikk. - Du må ikke tenke så mye, gruble så mye, være så alvorlig, ikke ikke ikke, sa stemmene. - Du er ikke glad nok, munter nok, lys nok. Og skammen som fulgte, skammen over det.

Andre sommere, med tett nese, tette ører og tett hodet, isolert med stemmene. Atter sykehus, stikke opp her stikke opp der, sammen med andre. Den blonde lille gutten som ville tisse i vasken etter leggetid fordi han fryktet nonnene, som svevde som ånder i gangene, særlig de like, den ene barnekjær og omsorgsfull den andre furie og kjeftesmelle. Skammen over å måtte tisse etter leggetid, skammen over å forlede gutten til å gå på gangen på do, få tisse og lusing.

Sommeren da paret kom til naboøya, de unge idealistiske som skulle forpakte en eiendom. Vedvarende vindvær oppunder jul, men de sto på, stelte dyr, stelte til jul og stelte med hverandre. Inntil julaften kom, bordet var dekket og maten gjort klar, da hadde vindværet slitt dem ut og fikk dem til å miste grepet på virkeligheten, de måtte berges og taes vare på, midt på julaften. Og hva med skammen de måtte føle.

Vår og sommer med Bjørneboe`s Bestialitetens historie, med Miller`s I begynnelsen var oppdragelsen, med Knausgård`s Min Kamp, med Tiller`s Flodhästen i vardagsrummet, med Monsen`s Maktens etikk, den autoritære oppdragelsen og svart pedagogikk går igjen og skaper stemmer i hodet. Hvorfor denne nærmest besatte opptattheten av makt og maktmisbruk, svart oppdragelse og skam. Kan virkelig kunnskaper og innsikter føre til noe varig av betydning.

Det blåser vinder ved havet denne sommeren, det blåser og blåser, det tar aldri slutt, det tar aldri pause. Havet og bølgene får aldri hvile, det tvinges til bevegelse dag og natt, det utmatter, det sliter og det påvirker. Hun ser og hører bølgene rulle, kave og aldri være i ro. Og melodien i dem i dem. Melodien som uroer, som hugger og plager, som aldri lar henne være i fred. Og kjenner skam og sorg, dyp skam og sorg over vindværet og seg selv som styrer så dårlig.

Sommer inne for å bryte det ensformige slitende vindværet hun må distansere seg fra, sommer inne vekk fra sola som skader mer enn heler, hva gir det henne annet enn mer vindvær. Gir det noen løft, noe glemsel, noe godt eller bare negative blikk og stemmer. Og skam, skam for det meste, skam for å ikke få til det hun vil, for å ikke være god og glad nok, for å være til plage for andre. Skam igjen, dyp eksistensiell skam, selv for den skamløse som bare lengter til evig le.

Anonyme på Nett – Forutsetning eller Trussel for Ytringsfrihet

2010-07-14T12:00:00.004+01:00

Av barn og fulle folk får vi høre sannheten, sies det, kanskje særlig når det er den sannheten vi velger å tru på. Og kanskje burde det hete av barn, fulle folk og anonyme på nett, får vi høre en sannhet eller to? Og at barnslige, fulle og anonyme av og til er de samme? Men ikke alltid.

For av og til kan anonyme opptre saklig, korrigerende og hjelpende under og etter konflikt. Når ting roer seg, når ettertankene burde komme, når klokskapen burde falle på plass, jada kan vi vel være store nok til å le av det hele? Hva er det å tape på det? Tåler vi ikke såpass?

Når forum krever innlogging, navn og ansikt synlig, hvor ærlige, åpne og direkte tør folk være da? Med et regelverk strengere og mer detaljstyrt enn norges lover og forskrifter? Hvor er ytringsfriheten i det? Og hvor er rommet for den lekne kreative utfoldelsen? Kan anonyme være et symptom på og nødvendighet overfor regimer som ikke hører hjemme i et såkalt demokrati?

Men anonyme er ikke bare hjelpere, det kan også være noen som vil tvære på det gamle grumset og som bærer ved til et aldri sluknende bål, om att og om att. De som sliter hygga og kreativiteten bort, de som sprer støy og frykt for usaklighet, personsjikane og løgn. Hvem vil være nyttig idiot for dem? Eller er det bra at det er åpne kanaler for å slippe det ut, i håp om at det skal tørke inn?

Mulig noen har fått seg en latter eller to av å ha lurt Sireniaen og det unner jeg dem vel, hvorfor ikke? Jeg tar meg selv ikke så høytidelig at det gjør noe, jeg kan godt lures med på det meste jeg, hva har en å tape på det? Integritet og selvverd trues neppe av det. For den som er forankret i noe større en seg selv, hva nå det må være, er ingenting truende.

Omdømme og troverdighet bygges opp og rives ned på nett, i nettets karakteristiske flyktighet. Og den som er med på leken, ja den får tåle steken, for å bruke enda et forslitt uttrykk. Vi er ikke pingler vi som er på nett, anonyme eller ikke, vi har vært ute ei stormvinternatt før.

Og den som har seilt i sterk motvind, kjent saltspruten svi i øynene på kryssen, den tåler det, den liker det og den kjenner livskraft og livsglede i det.

Den gode Bloggen - En illusjon eller Mulighet

2010-07-10T10:56:00.001+01:00

FB skal legges ned, dessverre, FL skal oppgraderes og LB skifter nettsted, profil og jeg vet ikke hva. Vi vet oftere hva vi ikke vil ha enn hva vi vil ha, men hvis vi tenker nøye etter hva vi vil ha og noen jobber eller kan tenke seg jobbe i kulissene for å få til noe, hva ønsker vi oss da? Her er min liste:

Jeg ønsker meg en blogg:
- Som ledes av trygge, rause og varme mennesker
- Som ønsker seg mangfold, nyanser og saklighet i tekster og kommentering
- Som har åpne vide dører for alle og stor høyde under taket
- Som har god design, viser innlegg og kommentarer tydelig
- Som stimulerer til god skriving og aktivitet
- Som bruker ros og konstruktiv kritikk
- Som stimulerer til ansvar for bloggen som vår felles boltreskriveplass
- Som viser respekt for andres både skriving og væremåte
- Som kan gi hint når sakligheten blir borte og personkarakteriseringer flommer
- Som kan bruke bloggnekt en periode som virkemiddel om det er nødvendig

Den gode bloggen en Illusjon: http://www.forfatterbloggen.no/roller/emp/entry/den_gode_bloggen_en_illusjon

Dette innlegget vil også legges ut på blogspot, slik at de som velger å være anonyme også kan bli hørt.

Min Kamp av Karl Ove Knausgaard – Betraktninger før Bok 5

2010-07-09T15:52:00.001+01:00

Boka har endelig kommet, boka mange har ventet på. Og enten vi er besatte av fiksjonen han skaper eller av den selvbiografiske delen, besatte er noen av oss. Å være underveis med forfatteren, ikke vite hva som kommer, sitte med egne forventninger og antagelser, det skaper en ekstra spenning.

Hva kan vi oppsummere så langt? Hva kan vi tro er bøkenes tema og hensikt? Og hva kan være forfatterens motiv for å skrive selvbiografiske selverkjennelser og selvutleveringer være?

Kan det være at hans kamp er våre kamper og kampen mot den autoritære oppdragelsen gjennom tilpasning? At Hitlers Min kamp er den ytterste konskvens av den autoritære oppdragelsen? Kan det være at den autoritære oppdragelsen skapte og skaper flodhester i hus det er vanskelig å rydde ut? Kan det også være at flodhester kan skape storhetstanker? Og kan det være at flodhester er nødvendig for å skape stor litteratur? Disse spørsmålene vil jeg undersøke i de to siste bøkene til KOK.

De fire forrige bøkene viser mer enn godt nok at det er den autoritære oppdragelsen som står på tiltalebenken. Sett gjennom sønnens blikk på faren, redd, sårt, ulykkelig, krenket og sinna. En far som brukte psykisk vold, særlig nedvurdering og latterliggjøring, og fysisk vold særlig ørefiker og ørevridning. Når kjærlighet og oppdragelse blir synonymt med tukt og straff , skyld og skam, får det konsekvenser for barnet i oss. Det gjemmer seg bort i redsel for å framprovosere noe og det fryser nesten ihjel. Flodhesten har kommet i hus.

En flodhest som tar all plass. Som regel er det avhengighet som skaper flodhester og medavhengighet, men det kan usunn barneoppdragelse også. Når Knausgaard er i denne prosessen, en prosess han skriver glimrende om, beskriver han seg selv som en usympatisk, klengete, selvhevdende, krypende og tiggende person: Elsk meg, se meg, lik meg, bekreft meg, anerkjenn meg. Særlig farens anerkjennelse lengter han besatt og uoppnåelig etter. Disse trekkene i oppførselen hans får følger sosialt, han blir utestengt og ikke godtatt. Slik kommer han inn i sosiale aksjoner som stadig bekrefter et allerede smadret selvbilde.

Det er vel også her, i bok fem, at storhetstankene kommer tydeligs fram. Gamle krenkelser fra faren gjennom usynliggjøring velter opp og framprovoserer en annen ytterlighet. Grenseløshet med alkohol og fyll, mangel på eller overdreven empati, grandios selvhevding, overdreven selvopptatthet og selvkjærlighet, bruk og kast av venner og kjærester, sterk tro og vilje til å lykkes i livet sammen med bunnløs redsel for å bli taper mm. Jeg vil tro at bok 5 kan forlenge listen.

Snart i gang nå med bok fem, hvor jeg skal fråtse i ungdommelig prøving og feiling på å ble et helt menneske. Og ikke bare et helt menneske, men et helt skrivende menneske. Han har greid skriveprosjektet sitt så langt, greid berømmelse, fått anerkjennelse men vil han greie å skrive seg fri fra fortiden? Vil han endelig oppleve anerkjennelse fra faren, han som først nektet ham det?

Tilsist, jeg leser KOK`s bøker som fiksjon eller kanskje faksjon, fordi han gir oss et glimt av en virkelighet, en virkelighet han vil vise fram og som er betydningsfull å avkle fordi samme virkeligheter gjelder mange. Er det forresten derfor flere menn lar seg provosere av boka, fordi det er lite maskulint å avkle en mannerolle og vise den fram i all sin skrekk, gru og ynkelighet?

Mer om ”Flodhästen i vardagsrummet” av Tommy Hellsten:
http://www.forfatterbloggen.no/roller/emp/entry/flodh%C3%A4ster_lesehester_og_litteratur#comments
Mer om Knausgaard og Min Kamp:
http://www.forfatterbloggen.no/roller/emp/entry/vaare_besettelser_knausgaard_mm
Om autoritær oppdragelse:
Alice Miller: I begynnelsen var oppdragelsen
”Den største grusomhet man tilføyer barna, består vel i at de ikke får lov til å gi uttrykk for sin harme og sin smerte uten å riskere at de mister foreldrenes kjærlighet og sympati.”

Ugress

2010-07-09T15:44:00.003+01:00

Jeg betrakter det grønne

nyansene mangfoldet

Hvordan de lever med hverandre

Hvordan de lever av hverandre

Hvordan de beriker hverandre

Og jeg spør undrende

hva er ugress

Betraktninger over ”Herrer i åndenes rike” av Stian Landgaard

2010-07-03T13:02:00.002+01:00

Odør av råtten fisk, har du hørt maken da? Gamle fiskebuer og bryggerhus har vel verken odør eller lukt av råtten fisk.

Det er stille ved sjøen i kveld, svermere svermer, flaggermus svirrer og natten er varm og lys. Bare potensforsterkere bryter av og til stillheten sammen med uvettig ungdom som herjer i den glemte gamle kystkulturen, som morer seg med å splitte grågåsfamiliene og kjøre over årets kull.

En må bevege seg vestover eller nordover for å finne genuin kystkultur i våre dager. Der buene ennå er i bruk og lukter mat. For jegere som flerrer frakken av hjorteskrotter, for fiskere som sløyer fisk og legger den i salt, de spyler gulvet etter seg. Det lukter ikke råttent, det lukter matauk og livsbetingelser.

Studier over rekruttering til lærerskolene viste i sin tid, gud vet når den forskingen var fra, at den laveste rekrutteringen var fra fiskere og sjøfolk, den høyeste fra akademikerhjem. Så det er vel her det ligger, konflikten mellom akademia og folket. Når akademia setter seg over eget lands kultur, feks kystkulturen, da bærer det galt av sted.

Enhver akademisk forankring må ha rot i en virkelighet, den må ha rot i en respekt for kulturene som levde og fortsatt lever, den må ha en kommunikasjonsbevissthet som når ut til mange. Ikke bare til en elite som ser ned og ironiserer over et folk den har fjernet seg fra. Og nyere forskning som feks aksjonsforskning, den setter eleven like høyt som professoren fordi all læring skjer i aksjoner, for dem begge.

Jeg er stolt over blodet og genene fra kystkulturen, der kystkvinnene levde aleine mens mannen var på sjøen. Aleine med unger, hus og heim, kvinner som var selvstendige, stolte og sterke. Og ikke minst strie. Som ikke lot seg plukke på nesa av verken prest, fut eller akademia. Jammen er jeg det. Og det lukter det ikke råtten fisk av heller.

Forøvring synes jeg spørsmålet : Er det mulig å bli et overmenneske og samtidig bevare sin menneskelighet? er interessant, så jeg sitter nå med nesa i boka med odør av råtten fisk.

Overgrep

2010-06-30T15:37:00.001+01:00

Mange spør av nysgjerrighet og i undring, hvordan kunne du finne deg i det, hvorfor gikk du ikke før? Og jeg svarer, vet ikke, men jeg kan svare på noe. For det er aldri bare en årsak til at noen er voldutøvere og noen blir voldsutsatt.

Kjærlighetsrus
Du spør forundret,
hvorfor gikk du ikke
før

fordi jeg søkte
spenning og liv
fordi jeg rømte
fra noe ille
fordi jeg gjenfant
en sjelevenn
fordi jeg spilte
roller jeg likte
fordi jeg søkte
mye jeg fant
fordi kjærlighet
gjør blind
fordi jeg ville
elske ham god
fordi jeg elsket ham
høyere enn meg selv
fordi jeg slet med
å sette grenser

Jeg trodde trodde,
forstår du meg
nå

Etter overgrep kan post traumatisk stress lidelse komme, i form av flacbacks, mareritt, skepsis, tilbaketrekning/isolasjon, omniarolle hvor rollen innebærer angrep som forsvar/ utidig grensesetting/urimelige feiltolkninger/unaturlig høyt selvbilde etc, selvhevding, aggresjon, depresjon, angst, selvmordstanker osv.
Graden av ptsd er igjen avhengig av graden av overgrep og av overgrepsutsattes sårbarhet og ressurser forøvrig. Jo flere ressurser, jo større sjanser for å komme over i gode mestringsstrategier, akseptering og klokskap.

Når ptsd blir trigget, feks ved møte med situasjoner som ligner på det opprinnelige overgrepet, der en kjenner på maktesløshet/utsatthet og offerolle, begynner marerittene igjen og flascbackene siger innpå.

Hva skal en gjøre med det? Holde seg helt uten sosialt nettverk, gjemme seg i hulen og isolere seg helt? Eller tørre å risikere ved å fronte det en trur på så sterkt og engasjert? Det står vel til syvende og sist mellom valget enten en vil visne sakte bort eller blomstre på nytt. Men av og til synes blomstringsdrømmen uendelig langt borte og fjern.

På Nett på Nettet

2010-06-30T15:02:00.003+01:00

Spør jeg, eller spyr jeg som Pia spyr ut av seg, og ler galgenhumoristisk av analysen og etterpåklokskapen i kjølvannet av siste dagers hendelser på LB. Hvem er på nett med hvem? Og hvordan er det mulig å peke på èn person og èn årsak som svar på netturo? Særlig en eller to personer som er avskåret fra å forsvare seg på personlig sjikane? Hvilket lavmål i kompetanse, saklighet, innsikt og medmenneskelighet. JO`s spamming med onelinere overgåes i dimensjoner av selverklært elite, om ikke i form så i innhold.

Det er aldri bare èn person og èn årsak til noe som helst og det burde alle med et minstemål av akademisk bakgrunn vite. Å tillegge èn så mye makt er ganske oppsiktsvekkende og interessant. Men det mest interessante nå er allikevel hvem som sier hva på LB. Forløpig ser jeg kun et stemme der som har et snev eller mer av saklighet, faglig innsikt i sosialpsykologiske mekanismer og god dømmekraft.

For å gi et bittelite tilbakeblikk, hopp gjerne over dette som står i kursiv, så kom det kritikk på klikkeri og kommenteringsklikkeri tidlig i min historie på FB, sikkert fra meg også. Men feks Cattaneo har stått fram og ærlig innrømmet at det var slik hun ville ha det. Greit nok. Men ikke særlig sosialt og hyggelig annet enn for de utvalgte i klikken.

Roar, da han kom busende inn på banen, ville straks feie bort alle i hans øyne udyktige skrivere med røtter, bilder og annet fjas. Og de som var uenige i hans tanker om psykiatri feks. Han ville ha en litterær blogg med seriøse litterater og kulturelite. Greit nok, men ikke de usaklige personlige angrepene han spydde ut i øst og vest. Derfor ble han kastet ut, han både forstyrret fred og skapte ufred. Vel fortjent, nå i ettertid, for langt flere.

Dette førte med seg splittelse, hvem skal være på nett med hvem og hvilken side skal man holde med. De som helt klart ville ha fred og ro, de gikk til FL og noen andre fulgte med til LB. Som etter en tid benyttet akkurat samme metoder som de har gnålt om FB gjorde i sin tid, fjernet de som ikke delte bloggsjefenes syn på sakene. Greit nok. Men totalt autoritært, usaklig og antikulturelt.

Summen av historikken er at mange har ansvar for netturo både her og der. Både de aktive som tør hevde sin ærlige mening, de som velger side og de som velger å la være gjennom taushet, alle har ansvar for uroen. Sålenge man ikke ser på sak men på person, blir det slik.

At jeg, en moden dame med middelmådige skriveferdigheter, skal være så farlig for noen, så truende for noen, så mektig for noen, at jeg må kastet ut både herfra og derfra, (det er nå bare to steder) forteller mer om nettets mangler enn mine. Og ikke bare det, men alene bli tillagt ansvaret for to bloggers problemer og uro, den er mer enn drøy, den er dum.

Så Eggen, du etterlyser tanken bak i ei evn bok Pia skriver på, hva med å bruke egen tanke på blogguro og ikke unnskylde deg med at du ikke se forskjell på grevlinger, rotter og mus. Den som oppholder seg i et rottereir blir preget av omgivelsene vet du, eller er du sosialpedagog du også? Tror at du kan få mus av rotter? Greit nok. Men det får du aldri.

Tilslutt Landgård, som kan få seg til å si dette: -Jeg stiller meg også solidarisk med antihønsebingeideologien, som selvsagt er ekskluderende og elitær, du er vel den største hanen av dem alle, galer høyest og plukker fjær så bakken er hvit etter deg mens du pisker i møkka som blir tynn og renner langt. Greit nok. Men svært lite sympatisk og lite akademisk, du oppfører deg kun som en enkel hovmodig hane.

Vi er på nett, men definitivt ikke på nett i betydningen av å forstå hverandre, respektere hverandre, ha toleranse for hverandres pluss og minussider. Høyde under taket, brede dører, varme rause inkluderende folk, jammen er vi naive. Vi er på nett ja men ikke på nett nei.

Modning

2010-06-29T11:30:00.004+01:00

Tid for opprydding og redigering, trenger vi flere blogger egentlig? Særlig når de er litt bortgjemte, for seg selv og kanskje vanskelige å finne?

Inntil videre får jeg greie meg med en blogg her hvor temaene viser mangfoldet jeg søker, helhetssyn og refleksjoner. Enten formen er fiksjoner, faksjoner eller sakprosa.

Modning

Modne trygge hender

tør kan vil

legge seg rundt moden midje

Lange slanke fingre

tør kan vil

blåse liv i ulmende glør

Leken ivrig mann

tør kan vil

brenne bål hele natten

"Det kjempende menneske" av N.K.Monsen

2010-06-29T11:11:00.002+01:00

Vi unngår sjelden å komme i konflikt med maktutøvelse og maktroller, både i oss selv og i andre, enten det er på nett eller i virkeligheten. Da er det godt å ha kunnskaper om makt og ikke minst maktetikk, for bedre å forstå andre og oss selv og finne alternativ, om det er det vi vil.

Det kan også godt nevnes at vår gamle autoritære oppdragelse, tilpasningssosialisering med passiv uselvstendig lydighet, fremmer maktstrukturer som kan være destruktive fordi vi underlegger oss maktsystemer og maktpersoner som har grumsete motiv for å søke makt. La oss se på rollene.

Omniarollen – Er Vinneren, Guden, Herskeren, Verdensmesteren og søker seier og makt gjennom følgende: Seier gjennom dominans, viten, trivsel, ledelse, visjoner og vilje til seier.

Nemorollen – Er ingen, nullet, offeret, martyren og søker makt gjennom følgende: Seier gjennom usynliggjøring, omsorgsfullhet, lidelse, uskyld, moralisme, snillhet.

Omnia og Nemo kan godt begge finnes i oss og rollene kan skifte. Kampene kan også pågå med andre, med blødende sår og skader som konsekvens. Spiller man disse rollene, vil ingen vinne, kun tilsynelatende og kortsiktig.

Språk og makt: Vi kommuniserer med andre gjennom både kroppsspråk og ord. Formen vi velger å kommunisere med avslører kunnskap, motiv og ambisjoner. Vanligst med omnia/nemorollen følger disse formene, dessuten utstrakt bruk av stråmannsretorikk: Tilsnakk, motsnakk, medsnakk, forbisnakk og forhørssnakk.

Noenrollen - Alternativet til omnia og nemorollen, er å være noen. Noen verken reduserer eller opphøyer seg selv eller andre, men tenker jeg er Noen, du er Noen og vi er begge likeverdige.

Gevinsten ved å være Noen er et realistisk og sunt selvbilde med en trygg integritet. Noen setter grenser og viser andre samme respekt som seg selv. Noen søker sannhet, godhet og skjønnhet, har klare verdier og ser sin plass på jorden under en høy himmel. Noen tenker og opptrer selvstendig, tar ansvar for egen og andres dannelse og har høy bevissthet rundt konsekvenser av valg.

Språket Noen søker er dialogen, å snakke sammen i åpenhet og trygghet med felles behov for å trenge dypere, lære mer og utvikle seg og den andre. I denne kommunikasjonen er det to vinnere og ingen tapere.

Boka til Nina Karin Monsen "Det kjempende menneske" om maktens etikk ga meg innsikter som var viktige, den ga bekreftelse på det jeg tror på og hvis jeg kan inspirere andre også, ja da kan jeg ta helgefri med god samvittighet og nyte nattergalens sang i kveld også.

Lukket Blogg - Et Eksperiment

2010-06-26T19:23:00.003+01:00

Enn så lenge er bloggen åpen, og det kan vi jo ha det litt moro med.
Ikke var åpen blogg vellykka. Ikke var lukket.
Dette la jeg ut på FB i dag og jeg står for hvert ord.

Et Kunststykke

Det var engang en moderblogg, FB, en blogg som var åpen for alle som ville blogge og skrive innlegg og åpen for alle til å kommentere. Men så kom det store bloggtrollet på besøk, ikke bare på besøk men han skapte ufred og splitt/hersk på bloggen.

Det førte til skarpe reaksjoner, mistanke om konspirasjoner, nødvendigheten av å være innlogget for å kommentere og til slutt nødvendigheten av en moderator. Da dette ikke var nok, ble FL opprettet for dem som ville ha fred og ro for skriveriene sine.

Da FB kastet ut bloggtrollet og hans allierte, opprettet også de eget forum, LB. Og sakte men sikkert ble FB tappet for mangfold og skrivere, mens de ble lokket over på LB. Når FB endelig besluttet å legge ned, slik mange så gjerne ville, viste bloggtrollet sitt egentlige trolltryne.

Den bloggen som skulle være fullstendig åpen, den bloggen som mer enn alle skulle hegne om ytringsfriheten, den bloggen som skulle verne om mangfold og takhøyde, på den bloggen bestemte alene bloggtrollet å kaste ut tre av sine trofaste venner. Fordi de endelig tok bladet fra munnen og kritiserte bloggtrollet for å ha et dårlig kvinne/menneskesyn og usaklig debattkultur.

Halleluja, Sny, Jan-Otto og jeg har blitt eksludert fra LB, for en ære å ha blitt kastet ut av Roar, av Poetrix som gjenoppsto som en nødvendig kompis i nødens stund og av (N)Azimut alle tre samme misforståtte offerbloggtrollet. Bloggtrollet er røyka ut, det sprakk i sola og noen innså dessverre altfor sent hvem de hadde med å gjøre og ble misbrukt av.

Det eneste som er å beklage er at jeg innså det altfor sent, og at andre fikk skylden for hva bloggtrollet alene stelte istand. Unnskyld at jeg tok så feil, dere som ble urettmessig ansvarliggjort for problemene på FB. Unnskyld unnskyld!

Skolen og Overvåking

2008-08-23T13:22:00.001+01:00

Skolen og Overvåking

Skolen har problemer, mange problemer. Tross for reformer i hopetall, skiftende regjeringer og nå sist Klemets Kunnskapsløfte -06, eller kanskje pga, står problemene i kø. Og tiltak etterlyses vidt og bredt. Kloke hoder ser til Sverige der de har innført overvåking av elever i mer enn hver femte skole, innendørs med opptil femti-seksti kameraer. Nå har det kommet til Norge også, nærmere bestemt til øya vår.

Jeg lurer på hvordan elevene blir av å bli sett på som en potensiell mobber eller lovbryter. Hvordan en sosialisering som ser på dem med mistenksomme og skulende blikk vil forme dem som mennesker? Er overvåking av elever, et stort steg tilbake til tilpasningssosialisering (den autoritære oppdragelsens ideal) der målet var lydige og passive borgere som enten ble tilpasset eller ekskludert? Trussel om sanksjoner og tiltak, skaper det frie, selvstendige og medvirkende elever og borgere?

De som forsvarer bruk av overvåking bruker argumentet: Se på Sverige, der gjør de det. Er det noe argument, å gjøre som de andre? Et dårlig argument, mener jeg. Sjelden har flertallet rett framfor mindretallet, selv om det er flertallet som ofte bestemmer.

Deretter mener de at overvåking er et effektivt tiltak mot tagging og hærverk. Faren for å bli oppdaget, skal være nok til å regulere atferd. Naivt å tro. De flytter bare behovet for å ta ut aggresjon og opprør et annet sted. Og gjerne på myke ofre, som det ikke synes på. Men det er nok ikke så farlig, mobbefri skole til tross. Dessuten har noen behov for å tagge, finner de seg andre vegger å gjøre det på.

Men mobbingen da, noe mobbing vil vel overvåking kunne forhindre og hjelpe mot? Hvis vi ser på mobbing som et symptom, et symptom på et samfunn og systemer som ledes galt, vil da overvåking redusere mobbing eller øke den? Jeg tror det siste. Elever vil mislike sterkt å bli mistenkeliggjort, elever vil mislike sterkt å kunne feiltolkes av bilder som lyver, elever vil mislike sterkt å bli satt i bås med feil folk og handlinger. Og frykten for dette, den vil selvsagt øke aggresjonen som igjen øker vold, mobbing og hærverk.

En av skolene som har innført overvåking, er kommunens nye skolestolthet. En nybygget storskole, etter mønster fra Sverige, som ble bygget tross nærmiljøets vilje, foreldrenes vilje og sist ikke minst elevenes vilje. Aner vi en sammenheng her? Aner vi frustrasjon over å bli overkjørt av kommunens ledelse? Er det sammenheng mellom partipolitikk, øya er mørkeblå, kommunens ledelse, mangel på innflytelse og medvirkning og behov for overvåking tro?

Augustmagi

2008-08-09T19:39:00.004+01:00

Da jeg søkte på Sirenia, gjenoppdaget jeg denne bloggen, for n`te gang. Jeg har nå blogger liggende både på VGB som Sirenia, Bloksberg, Konglomeraten og Narcisus. Siste året bare på forfatterbloggen.no.

Fordi ukjente ikke kan kommentere på FB, har jeg lenge tenkt å dobbeltblogge pga det. Dumt at de som søker på innlegg ikke kan kommentere. Så heretter legger jeg link til denne bloggen, fra Sirenia sak og debatt og Sirenia faksjon.

En annen ting som har opptatt meg litt i det siste, er at bloggene våre blir lagret. Da burde det være en selvsagt rettighet å kunne slette det man etter lang tids bloggerfaring ikke vil ha liggende. I allfall fra bloggforumet de innlegg først ble publisert.

Tror at bloggen her skal brukes til forskjellig. Både mine skrivebordstekster, diktene og faksjonen, og mer sak og debatt.

augustmagi

mørke netter igjen
ladet av modning

båten brøyter bølgene
spruter ild

stimen av makrell
splittes i to

makrell i morild
skaper stjerneskudd

armen hviler trygg
holder fast

det er natt
august og magi

2006-10-01T17:11:00.000+01:00

SIRENA og BLOTTING og GRAFSING på BLOGG

La meg si det med en gang, jeg hater å være ekskludert og utestengt, virkelig ufyselig er det å føle seg urettferdig og forskjellsbehandlet utestengt, uansett fra hvilken sosial setting og arena det måtte være. Jeg blir faktisk deprimert av det, både av å registrere at de mørke kreftene nok engang seirer og at verden er så stygg. Skrive gjør jeg allikevel og kommentere kan jeg også, så min straff er ikke så farlig. Men, jeg tenker og grubler som vanlig, og i disse tider mørkt.

Vi er en gjeng blottere, selvskadere, selvhøytidlige, selvtilfredse, selvnytende og/eller navlebeskuende bloggere på VGB og andre steder. Uten tvil en broket forsamling av folk som har en ting til felles, nemlig behovet for og gleden av å skrive. Vi er kanskje sammensatte og overrepresenterte av folk som er avvikende, spesielle og sære. De veldig seriøse, politiske og akademiske, er i et lite mindretall dessverre. Og det er vel og bra så lenge folk lever i fred, men når gjør ”gale og skada” folk det? Så vidt jeg har forstått har konflikter både saklige, faglige, verbale og personlige, fulgt bloggen fra dens begynnelse, i snart et år.

All denne avslørende, mer eller mindre anonyme selvutleveringen og blottingen av sitt innerste, hvor langt kan vi gå? Hvor langt kan og vil vi gå, for et øyeblikks oppmerksomhet og berømmelse? Jeg tror vi kan gå ganske langt, og det er ikke nødvendigvis de som bruker flest ord, flest innlegg og er direkte åpne som går lengst. Hvis bare kunnskapen om andre er høy nok, ser og kjenner vi dype, sterke smerter, sorger og lidelser der ute. Det formelig oser av og ryker av all aggresjonen og hatet som pipler fram her og der.

La meg gjenta, det ser ikke ut som vi selv kan sette skikkelig grenser for hva og hvordan vi kan opptre på blogg, til tider. Hvem og hvordan skal bremsene settes på og overfor hvem? Hva er medienes ansvar for bloggerne sine? Utnytter VG og andre medier bloggerne for alt hva de er verdt, i kommersiell hensikt? Er salg, salg og salg motivet som skinner tydeligst gjennom? Mammon og profitt styrer det meste, også her?

Jeg har kunnskaper om mennesker og psyke, hva som blir sagt åpent og hva som skinner gjennom. Lenge har jeg sett trekk og symptomer hos folk som trenger å bli tatt bedre vare på, og bli beskyttet fra seg selv, gjennom grensesetting. Men, setter noen disse grensene, gjør mediene det? Nei, ikke som jeg kan se. Går for eksempel VG så langt, at de i kortsiktige profittmotiv er villig til å gamle med folks liv og helse? Flere kan komme til å lide voldsomt for den sterke profileringen og personfokuseringen de har hatt her inne, en fokusering som skyldes ene og alene deres vanskelige liv og levnet. Det minner mye om Herostratisk berømmelse igjen, han som tente på et av verdens vidunder for å bli berømt.

Dobbelt lykke, mediene tjener penger og folk blir berømte, hvordan skal dette ende? Kan slike allianser ende godt? Det finnes jo grenser for lenge man kan tvære på samme tema og lidelse, eller gjør det ikke? Og har vi som bloggere noe som helst trygghet og beskyttelse her inne? Er det saklige, faglige og gjennomdrøftede argument som får råde? Eller er man et ubetydelig null i hendene på grådige grafsere, grådige profitthungrige og til sist ikke minst, grådige oppmerksomhetshungrige medbloggere som intet skyr noe middet?

Det er lov til å undres, er det ikke? Og det er lov til å spørre også, eller hva synes du?

SIRENIA og VILLKVINNEN

2006-09-28T20:03:00.000+01:00

Kjærtegnet av sol, sjøvann og havluft, ble denne teksten om villkvinnen til. Vi kaller henne villkvinnen, heks, hulder, urmoder og mye annet, avhengig av mytologi og kultur.

SIRENA og VILLKVINNEN

Har du møtt henne, villkvinnen? Hvis du har det, slipper hun aldri taket i deg igjen, for hun har berørt dine aller innerste rom, dine aller helligste og mest sårbare.

Så takk da, takk for at du vekket henne, villkvinnen. Du vekket naturkvinnen ved bålet som alltid søker de sterke elementene i hav og vidde, kontrastene i det ville og milde, utfordringene i rå styrke og kamp for å overleve.

Takk, takk for at du vekket villkvinnen. Villkvinnen den sanselige, erotiske og kjærlighetsfulle, som elsker nærheten, gleden og den dype, rå, latteren i lek og nærvær. Pusekatten og ulvekvinnen i ett, som du aldri forstår og kan forutse, full av overraskelse og innfall.

Takk, takk også for at du vekket jegervillkvinnen. Villkvinnen som ser den sky minken på holmene, som oppdager elgen i fjellheimen, som har fått skjerpet årvåkenheten og sansene for å oppdage, å følge spor og drepe, hvis hun vil og må.

Takk, takk for at du vekket henne, villkvinnen. Villkvinnen som har dype rom med sterkt raseri, raseri over urett, engasjert og idealistisk skriker, klorer og glefser hun utålmodig til sitt bytte. Snerrer sint og utilnærmelig, til de feige, svake og svikefulle.

Takk, takk for at du vekket villkvinnen. Villkvinnen den milde, rause, varme og omsorgsfulle, som har rom for mange under vingen. Som vil inspirere, motivere og vekke de andre, til gode tanker og handlinger.

Tilslutt takk, takk igjen for at du vekket henne, villkvinnen din, og lot henne gå. Takk for at du slapp taket når du ikke lenger rådde med henne, når behovet for større plass, rom og frihet ble for stort for henne.

Har du møtt henne, villkvinnen, villkvinnen i deg selv eller andre? Hvis du har det, så la henne få vokse, la henne få utløp for kreftene, kreativiteten og dypet i seg. Bare slik kan villkvinnen bli til en berikelse og velsignelse for mange. Og vi trenger henne.
Er du en sovende, slumrende villkvinne?

Hvis du er interessert i å lese mer om villkvinnen, finner du mye stoff hos C.P. Estes: " Kvinner som løper med ulver." Myter og fortellinger om villkvinne - arketypen.

www.vgb.no/9694/perma/85692/

www.vgb.no/5977/perma/40674/

SIRENIA og BØLGENE

2006-09-26T23:47:00.000+01:00

SIRENIA og BØLGENE

Som havet

Kastene sliter høye, krappe og hvite.
De river, graver og grafser evig,
som havet.

Dønningene duver langsomme og blanke.
De stryker, kjæler og vugger evig,
som havet.

Bølgene beveger sterkt, stort og voldsomt.
De tordner, ruller og maler evig,
som havet.

Evig og alltid, opp og ned.....

Hun stråler mot oss, full av tro, håp og kjærlighet. Hjertet er fylt til randen av varme, godhet og toleranse mot verden, hennes overskudd kan fylle hele rommet. Vi ser det i blikket, der hun skinner som glitrende diamanter i solrefleksene fra bølgene eller som funklende perlemor i fallende snødryss. Vi ønsker å være nær henne og bli omsluttet av hennes altomsluttende livgivende lys.

Hun går lut og sitter sammensunken, hun klarer ikke holde seg oppe mer. Blikket er fraværende og skimter andre kyster nå, hun har forlatt oss fra denne verden. Hun ser sliten, gammel og knekket ut. Hun orker ikke mer, hun vil bare hvile og bort. Hun ser for mye hun ikke vil se og det tynger henne til jorden. Vi trekker oss unna og lar henne være i fred.

Hennes kraft og identitet står som en kilde klar og ren, hennes styrke, hennes stolthet og hennes strie vilje ligger i nedarvede gener fra de flotte kystkvinnene. I lun sønnavind og i stormende høstvær står hun like rolig, like støtt og like hel. Hennes integritet er for alltid forankret i noe større enn henne selv.

Hennes mangel på krefter gjør henne sårbar og mistenksom. Hva vil du, hva krever du, hva er du ute etter, spørsmålene lyser mistenksomme lang vei. Alltid ha, ha og ha, sliter henne ut, hvem vil gi noe tilbake, tenker hun sønderknust. Hun orker ikke de grafsende, de skulende og grå blikkende, må de ha enda mer? Alle er imot, alle vil henne vondt, hun står alene, helt alene igjen. Hun vil og hun vil, men hun får det ikke til. Nederlagene står i kø, og truer nok engang med å velte henne overende.

Hun speiler et hav og hun speiler en himmel som lyser funklende klar foran henne, hun ledes av noe langt større enn henne selv. Så langt øyet rekker og mye lenger, så langt nesen kan lukte de skjønneste skatter og så langt øret kan oppfange det minste lille pip i en liten fugls strupe, sanser hun verden og alt som den rommer av liv. Hun kjenner de dypeste krefter og strømmer av lava, og hun kjenner nærheten til det mørke og det skjøre livet vippe.

Lyset blafrer så vidt, hun ser ikke flammen og går seg vill i mørket. Hun virrer blind og forvillet rundt og rundt i det samme. Hun klarer ikke, hun orker ikke og hun vil bare vekk, vekk og vekk. ”Kjære, kjære snille og barmhjertige Gud, la meg slippe, det er for vondt å leve”, trygler hun spakt på sine vonde knær. ”Alle, absolutt alle har det bedre uten, jeg er bare en klamp om foten, en ekkel byrde ingen vil ha”, gråter hun fra trette øyne. Full av sorg, full av tristhet og full av mørke, søker hun hvilen, bort, bort og bort.

Kastene sliter høye, krappe og hvite.
De river, graver og grafser evig,
som havet.

Evig og alltid, opp og ned …

SIRENIA og AURORA

2006-09-26T23:31:00.000+01:00

AURORA

Vugge, vugge, vovet og varm…
Vil du være med å seile?
Vågal, vill og vakker,
innbyr hun til fristende eventyr.

Vugge, vugge, vovet og varm…
Seilasen starter frisk.
Skuta reiser seg og synker
i krappe, kåte kast.

Vugge, vugge, vovet og varm…
Snart når vi lunere farvann.
Skuta glider langsommere
og tilfreds i solgangsbris.

Vugge, vugge, vovet og varm…
Seilasen er over.
Bare duvingen og etterdønningene
berører, beroligende skutesidene.

Vugge, vugge, vovet og varm…
Natten kan komme.
Stjerneteppet nærer drømmer
om nye, vakre eventyr.